Debatt

Drømmen om seier over livet og døden

Morgenbladet har satt søkelyset på det posthumane mennesket og mulighetene for å oppnå den gamle drømmen om seier over livet og døden. Livet er en kamp mot entropi og termodynamikk, en kamp vi er dømt til å tape. Evolusjonens essens (ikke «mål») er ikke å preservere individet, men å maksimere videreføring av gunstige genutgaver. Derfor har det ikke vært noen sterk seleksjon for å bevare individet etter reproduktivt opphør; mutasjoner og oksidantskader er uunngåelige, og vi er programmert med begrenset holdbarhet (110-120 år: se for eksempel Evidence for a limit to human lifespan, Nature 538: 257-259). Sånn sett er vårt lange livsløp et paradoks, men så lenge oppegående besteforeldre er gunstige for barnebarn så er det en logikk i det.

Zapffe så vissheten om døden som den menneskelige «overutrustning» som «slo huller inn til verdensangsten», men denne vissheten har også motivert til dyd og dåd, enten de er drevet av tanken på nekrologen eller drømmen om udødelighet gjennom vitenskap, kunst eller byggverk. Seier over døden er en utopi, selv med en omprogrammering av kroppens somatiske celler til stamcellemodus eller menneske-maskin sammensmeltinger (begge deler så langt science fiction) er «evig» liv helt urealistisk, man må i så fall fokuserer på en bitte liten flik av evigheten. At menneskeheten skal ha en fortsatt eksistens, med tilfredsstillende livsbetingelser i uoverskuelig framtid, er derimot verdt å kjempe for.

Vil antropocen, menneskets tidsalder, paradoksalt nok også markere avviklingen av mennesket slik vi kjenner det?

Den andre debatten, den om seier over livets besværligheter, har mer for seg. Følelser og livskvalitet er langt på vei spørsmål om hormoner og nevrotransmittorer, og med en ekstrem-utilitaristisk logikk kunne man tenke seg at brutto nasjonalt velvære ville øke kraftig hos en befolkning satt på serotonin, dopamin og oxytocin. Selv om hedonisme høres ut som et skjellsord for oss med ett bein i vestlandsk nøysomhet og det andre i den moderne antimaterialistkulturen, så er mental hedonisme lettere å forsvare. Problemet her er ikke først og fremst moralsk, men mer biologisk-psykologisk. Dersom bryteren alltid er på, vil effekten opphøre, og lite tyder på at vi kollektivt kan dope oss til varig lykke. Derimot er det grunn til å tro at det er et stort, ubenyttet potensiale i terapeutisk bruk av slike signalsubstanser hos enkeltindivider.

Hormonene bringer oss til singulariteten, et ord så kult og framtidsrettet at det bare må ligge noe der – eller? Vil antropocen, menneskets tidsalder, paradoksalt nok også markere avviklingen av mennesket slik vi kjenner det? Vil kunstig intelligens overta? Vel, til beregninger har maskinene for lengst overtatt, men nettopp følelsene, bevissthetens samspill mellom milliarder av synapser, signalsubstansenes orkestrering av motiv og atferd samt samspillet med det kroppslige (hjernen er ikke «alene», jfr Jersilds bok En levande sjel) tilsier at maskinene aldri blir mennesker og mennesker aldri maskiner.

Dag O. Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

Mer fra Debatt