Debatt

Blodets hvisken

Blod er tykkere enn vann, heter det. Det binder familier sammen – på godt og vondt. Nå kan det bli annerledes. Det er i dag mulig å analysere alle fosterets arveegenskaper i en dråpe blod fra gravide kvinner i god tid før grensen for selvbestemt abort. Den såkalte NIPT-testen kan dermed bryte blodsbånd: Man kan skille ut «hvem» man ikke vil ha i familien – også det på godt og vondt.

Universitetssykehuset i Nord-Norge søkte for over fire år siden om å få ta i bruk blodprøven som kan finne feil hos fostre. Bioteknologirådet og Helsedirektoratet har nylig gått inn for begrenset bruk av blodprøven, men uten å avklare de viktige overordnede spørsmålene som testen reiser.

«Det er på tide at helsemyndighetene får ut fingeren og tilbyr denne blodprøven til gravide kvinner», skriver Dagbladet på lederplass 3. februar. Lederen målbærer viktige synspunkter, som fortjener allmenn oppmerksomhet. Argumentet er at «det må være opp til hver enkelt kvinne om hun er klar for å bære fram og ta vare på et barn».

Hvor mye skal kvinnen få vite om fosteret før hun kan velge at det ikke skal bli til et menneske?

Med denne selvfølgeligheten unngås det viktige og vanskelige spørsmålet: Hva skal kvinnen få vite om fosteret før hun tar valget? Hvis hun kan få vite at fosteret har trisomi 21 – hvorfor skal hun ikke få vite om andre, og langt mer alvorlige tilstander? Og hva med kjønn? Høyde? Intelligens?

Derved unngår man også det andre vesentlige spørsmålet som blodtesten reiser: Eugenikk (arvehygiene, rasehygiene). Å sette kvinners mulighet til å «føde barn som har de beste forutsetninger for å leve så gode liv som mulig», i system forutsetter og fremmer bestemte vurderinger av hva som er et godt liv og ikke.

Bioteknologirådet og Helsedirektoratet forsøker å begrense blodtesten til tre trisomier. Dette undergraves effektivt: Når «det må være opp til hver enkelt kvinne» og «teknologien er til stede» så følger det at kvinnen må kunne velge det gode liv for sitt barn – inklusive blå øyne. Det kan godt være at det er dit vi går, men da må det være etter en åpen debatt og ikke som følge av at vi blindt løper etter teknologiens muligheter.

Mens man i media kan skli unna de vanskelige spørsmålene, så må Stortinget ta stilling til følgende: Hvor mye skal kvinnen få vite om fosteret før hun kan velge at det ikke skal bli til et menneske? Hvilke tilstander og egenskaper skal vi som samfunn søke etter og (la) fjerne? Hvilke verdier fremmer vi når vi systematisk søker etter slike tilstander?

Disse spørsmålene er for viktige til å avfeie med overfladisk selvbestemmelsesretorikk og teknologitvang.

Bjørn Hofmann er professor ved NTNU og UiO, og medlem i Bioteknologirådet.

Mer fra Debatt