Annonse

Annonse

00:00 - 10. februar 2017

Bare være litt i fred

Mange mennesker trenger alenetid for å samle seg. De behøver ikke å få populærdiagnosen «høysensitiv» av den grunn, skriver Sissel Gran.

På vei til jobb, og litt overveldet? Midt i den moderne tidsklemma kan balansen glippe for noen og enhver. Tid til å hente seg inn er blitt et attraktivt, men knapt gode. Foto: Eivind H. Natvig/INSTITUTE. Fra boken Du Er Her No.

Hør Sissel Gran fortelle mer om den store overveldelsen på Morgenbladets podcast. Abonner via Itunes eller lytt her:

 

Jeg har vært på kino og sett Maren Ades lysende dramakomedie Min pappa Toni Erdmann. Filmen ­inviterte til en eneste lang flytfornemmelse, en tilstand av total tilstedeværelse der de ellers så plagsomme smertesignalene fra skrivearmen var fullstendig fraværende. Dette to timer og førtifem minutter lange øyeblikket ga meg en velsignet følelse av uforstyrrethet – for så vidt mitt hovedanliggende her – men først helt kort om filmens grunntema sett med mine øyne: Far Winfried (Peter Simonischek) drar på ekspedisjon for å redde sin konsulentdatter Ines (Sandra Hüller) fra det han mener er et tomt og ­meningsløst liv.

 

Ines er ansatt i et internasjonalt konsulentselskap der hun står på pinne for sjefer og kunder til alle tider og der dette regnes som nødvendig skal man komme noen vei i karrieren. Prisen for å være konstant tilgjengelig er imidlertid å koble seg av normale menneskelige relasjoner og forpliktelser og sette jobben foran alt. Ines er tilsynelatende vellykket og i kontroll og nyter stor respekt i firmaet, men sannheten er at hun ikke lenger har reell kontakt hverken med menneskene rundt seg, seg selv eller sine egne følelser. Ansiktet er mimikkløst, stemmen flat. Hun er blitt en papplate.

Far kommer på uanmeldt besøk til Bucuresti der Ines er stasjonert. Han vil gjenerobre kontakten med sin datter, selv om hun med all tydelighet viser at han er en uønsket innbryter i hennes organiserte tilværelse. Far lar seg imidlertid ikke skremme av hennes kjølige mottagelse og går til aksjon bevæpnet med verktøy han behersker godt – løstenner, parykk og eksentrisk pågåenhet. Han har en bakgrunnshistorie som uoppslitelig skøyer, og det kan godt være at datteren en gang ble grundig lei av alle hans evinnelige practical jokes. Kanskje bidro farens useriøse tull og rør og pek til at hun gikk i stikk motsatt retning i livet, men han vil uansett ha henne tilbake og lar seg ikke avvise. Han presser seg på hennes kunder, kolleger og bekjente og presenterer seg som Toni Erdmann, coach – en dubiøs yrkestittel som konsulentbransjen er svært forelsket i – og beveger seg dermed ubesværet rundt i datterens businessmiljø, til hennes skrekk og fortvilelse. Hun forstår selvsagt ikke hva han prøver å få til, men fra hans side handler det om ekte kjærlighet, og via de mest avsindige påfunn, kommer han gjennom panseret hennes til slutt.

 

AKTUELL FILM

Maren Ade:
Min pappa Toni Erdmann
Tyskland 2016

Min pappa Toni Erdmann handler om mer enn dette, ikke minst om den skremmende koblingen mellom storkapital og umenneskelighet, men hensikten med å ta denne lille svingen innom filmen er å peke på forbindelsen mellom overveldelse og emosjonell frakobling. Ines er et overveldet menneske, uten å skjønne det selv. Hun er blitt comfortably numb i sin boble, en beskyttelsesreaksjon når man ikke kan komme unna en uutholdelig situasjon. Det er normalt for henne at arbeidet tar all hennes våkne tid, at hun konstant må prestere og strekke seg, at familieliv er utelukket og følelser må slås av. I en selvtorturpreget scene inne på arbeidsstedets toalett hakker hun forpint hull i en blå og forslått stortånegl for å fjerne blodansamlingen under neglen og presser den verkende foten ned i en trang sko med en kjempehøy stiletthæl. Hun strammer seg opp på vei inn i et møte, stilen og masken må holdes, koste hva det koste vil.

 

Det er flere måter å reagere på når vi utsettes for overveldelse over lang tid. Noen faller sammen og blir syke uten å forstå hvorfor, de har ikke lagt merke til at alarmen har pepet lenge. Andre hører alarmen, men greier ikke å ta konsekvensen av ubehaget de føler og sleper seg gjennom dagene. På sikt kan dette være døden, eller i alle fall resultere i et kraftig smell i veggen. Noen gjør som Ines, de skrur av alarmen, ignorerer alle betenkeligheter, all tvil og alle motstridende følelser og gjør seg usårbare gjennom å gå i ett med sine egne eller andres til­pasningskrav.

Selv har jeg også hatt evnen til å «holde det gående» for lenge, så jeg har erfart konsekvensene av overveldelse på egen kropp og eget sinn. Men jeg er blitt bedre til å regulere ytre og indre trykk, raskere. Det tok bare noenogseksti år, hvis det kan være til trøst. Jeg respekterer signalene (muskler som protesterer, irritasjon, utålmodighet, ineffektivitet, et indre nei! til og med raseri!) og kobler meg av, slutter å svare på alt som forsøker å bane seg vei inn i hjernen min, forlater pc og mobil og stikker til skogs eller ut på enga like ved der jeg bor og arbeider. Er det sommer og fuglekvitter og humlesurr der ute, roer pulsen seg ned på sekunder. Det er barndommens rike som slår inn, den velsignede følelsen av langsomhet og uforstyrrethet, øyeblikk preget av hva sosialantropolog Anders Johansen i sin bok All verdens tid kaller hendelsenes og handlingenes egen tid, det som tar den tiden det tar, øyeblikk som ikke er styrt av klokketid.

Bøker er også en inngang til det uforstyrrede, lesning har tatt meg ut av stressfølelse tusenvis av ganger. Å lese kobler meg av, i positiv forstand. Da stilner det i hodet, og kroppen glemmer seg selv, slik den gjorde da jeg satt i kinosalen og ble sugd inn i Min pappa Toni Erdmann. Min egen far var forresten en pasjonert dyrker av øyeblikket, jeg satt og så på hvordan han gjorde det gjennom hele min barndom. Han koblet seg av alt med fluefiske, glemte tiden, tømte hodet. Hjerteinfarkt og stressrelaterte plager ble forebygget uti en elv nær Hønefoss. Når han ikke sto i det store, åpne rommet der med vadere og selvkomponerte fluer i hatten, drømte han seg dit.

AKTUELL BOK

Nina Lykke:
Nei og atter nei 
Forlaget Oktober 2016

Men tilbake til fiksjonen, dette skattkammeret som gir så mye gjennom gjenkjennelse og følelsesmessig berøring. Forfatter Nina Lykke har skrevet tre bøker der flere av karakterene lider av en lignende overveldelsestilstand som Ines. Som henne løser de sitt livsubehag ved å koble seg av følelsesmessig – og noen av dem kobler seg til slutt fra det hele, fysisk. I Lykkes siste bok Nei og atter nei møter vi Ingrid, av Knut Hoem i NRK P2 beskrevet som «det kvinnelige motstykket til Dag Solstads gymnaslektor Elias Rukla». Etter tyve år som lektor i skolen har Ingrid brukt opp både innlevelsesevne og medlidenhet, og hun er utmattet av det kontinuerlige kravet til omgjengelighet, tilgjengelighet og en oppmuntrende holdning. Hun er i tillegg arvelig belastet med urimelige mengder ansvars- og skyldfølelse, og nå er det kommet så langt at hun bare «holder ut livet» og liksom haker av oppgave etter oppgave som om eksistensen er en eneste lang liste av gjøremål på vei mot graven. Ingrid er utbrent, men hun har funnet sin metode for å kunne fortsette å tikke og gå, gjennom å bevege seg rundt i verden som et hylster, et skall av den hun tidligere opplever å ha vært. Slik beskriver forfatteren ­hennes «løsning»:

 

Hun samlet sammen en slags skikkelse og skjøv den foran seg, lot den ta seg av verden og alt der ute. Det var ikke vanskelig. I så mange år hadde hun levd og snakket og oppført seg at kroppen og ansiktet hennes nå kunne holde det gående helt på egen hånd. Tilsynelatende oppførte hun seg som før, men selv om hun sa og gjorde det hun alltid hadde sagt og gjort, var det skikkelsen hun skjøv foran seg som sa dette, og ikke hun selv, og slik kunne Ingrid gjemme seg på høylys dag.

 

Ingrid gjør noe av det samme som Ines i Min pappa Toni Erdmann. Begge skyver rundt på en gestalt eller en slags stedfortreder som beskytter dem mot å føle. Far Winfried sier halvt i spøk, halvt i alvor til Ines: «Er du egentlig et menneske?»

 

Jeg tror ikke det er tilfeldig at fiksjon i dag ofte handler om det overveldede og deprimerte mennesket og at uforstyrrethet, stillhet og alenetid betraktes som attraktive, men nesten uoppnåelige goder. Familier strever fortsatt i den berømte tidsklemma, par løper mot tidsfrister på jobben og detter sammen når de kommer hjem, ute av stand til å ta hånd om annet enn det nødvendige, inkludert sjåførjobben for barn som skal på trening, på spilling, og til en uendelig rekke bursdager. For å lette på trykket og «slappe av» kobler de seg på nettet når kvelden kommer og sliter ut hjernen og parforholdet enda mer. Å få være i fred med sitt blir for mange det eneste de virkelig ønsker seg. Partneren kan oppleve dette behovet som skremmende og som en trussel mot forholdet, et signal om at den andre ikke lenger bryr seg og at kjærligheten er på vei ut, og her ligger mye av konfliktstoffet vi arbeider med i parterapi. I stedet for å formidle sine sanne og dypt menneskelige behov for mer nærhet eller mer frirom, krangler paret om overflatestoff som barneoppdragelse, sex, penger og husarbeid, og oppstår det stillhet mellom dem, ligger aggresjonen under og murrer.

 

Psykisk helse

  • 27. februar er det nordisk toppmøte i Oslo om psykisk helse.
  • Fra Norge deltar blandt andre statsminister Erna Solberg, helse- og omsorgsminister Bent Høie og direktør for Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg.

Ingrid i Nei og atter nei virkeliggjør manges ville fantasi om å droppe ut fra det hele. Hun kaster ut sitt overtilpassede selv, kvitter seg med alt hun ikke trenger, overlater ansvaret for de bortskjemte, halvvoksne sønnene til sin utro mann, slutter i den kvelende lektorjobben, forlater scenen, flytter inn i Caravellen med primusen og drar. Man tenker: Hun ble vel gal; men ble hun egentlig det? Kanskje hun endelig ble normal? Ønsket om å kaste loss er vel ikke helt uforståelig? Mange har gjort det før henne, og mange småbarnsforeldre lengter jo mer etter alenetid enn noe annet. Etter å få være i fred på do, i det minste! Og mange mennesker opplever det faktisk som anstrengende å måtte forholde seg til andres prating og meninger og fysiske nærvær i ett kjør, også partnerens. De trenger alenetid for ikke å få panikk, de trenger det for å samle seg. De behøver ikke å få populærdiagnosen «høysensitiv» av den grunn. Det er vår vanvittige toleranse for ytre og indre støy som er unormal, ikke behovet for å melde oss ut og være litt i fred. Problemet oppstår imidlertid når dette behovet ikke erkjennes, men kapsles inn eller kommer ut i form av raseri.

 

Det er balanse og regulering som mangler i manges familie- og samliv, men å oppnå det oppleves som uoverkommelig for mange par, det vet jeg godt, og derfor overveldes de. Det er en kamp for mange, et slit, og i stedet for å få det til med hverandre, gir de opp og forsøker å få det til med en ny. Det er menneskelig, det er forståelig, for det er en inderlig lengsel i oss etter å bli sett og forstått og bli holdt, for ellers holder vi ikke ut livet. Jeg har stor respekt for resignasjon, for lettelsen når man endelig gir opp, for «det menneskelige sukk» eller «lyden av håp som forlater legemet» som psykologkollega Karl Halvor Teigen kaller det når vi ikke lenger orker å prøve og i stedet greier å legge noe fra oss, om det er et uløselig puslespill – eller et samliv som er utslitt.

Men inntil dette sukket inntreffer, kjemper mennesker. Noen lykkes faktisk i den forstand at de finner seg selv eller hverandre igjen, andre fortsetter å slite runde etter runde i hamsterhjulet. Og noen finner farlige løsninger, de kortslutter følelsesmessig for å overleve, og det er kortslutning emosjonell overveldelse handler om.

 

La meg ta et lite tilbakeblikk. Sist gang jeg skrev om dette temaet i Morgenbladet var høsten 2014, og inngangen var Novas Ungdata-undersøkelse og de altfor mange unge, flinke, talentfulle jentene som ifølge undersøkelsen rapporterte at alt var et slit, at de bekymret seg for mye og følte håpløshet med tanke på fremtiden. Disse og andre symptomer som søvnløshet og konsentrasjonsvansker pekte i retning av depressive symptomer, og siden er psykisk lidelse og psykiske vansker nærmest blitt synonymt med begrepet «ungdom».

Livsmestring

I arbeidet med nye læreplaner foreslår regjeringen blant annet at folkehelse og livsmestring skal prioriteres som tverrfaglig tema i skolen.

Ingen kan bestride de unges følelse av å være triste og nedstemte. Men jeg har lyst til å rope, som sist: Noen er deprimerte, noen har virkelig angst, men de fleste lider bare av konstant beredskap, søvnunderskudd og kronisk stress! Hjernen deres, som er spesielt sårbar hos mange unge, får aldri hvile. De er «døgnåpne mennesker», sier filosof Arne Johan Vetlesen, og et døgnåpent mennesker blir utslitt og nedbrutt.

Vi må avdramatisere snakket rundt uro, slit og strev, selvsagt uten å bagatellisere. Vi må hjelpe de unge til å forstå egne reaksjoner bedre og bekjempe den stigmatiserende ideen om at ungdomstid nærmest er synonymt psykisk sykdom.

De færreste griper til fiskestangen når det koker i hodet, ikke alle liker å lese, og stillhet er for mange mer skremmende enn beroligende, men alle må finne en måte å logge seg av på, uavhengig av alder, livssituasjon og kjønn. Hjernen må få hvilestunder, sinnet må renses, kroppen må restitueres. Da kan vi ta inn neste fine øyeblikk, ikke bare erfare livet som en eneste lang transportetappe. Så glad jeg vil bli den dagen jeg ser at begrepet «overveldelse» har gått inn i språket og overtatt for «depresjon» eller «angst» der det ikke handler om depresjon eller angst, men en helt forståelig reaksjon på at det er blitt for mye å håndtere for et menneske, ung eller gammel, kvinne eller mann.

Annonse