Jeg åpnet siste dobbeltnummer av Samtiden (nr.2-3/2016) med håp og glede, men lukket det nesten i søvne. Espen Søbye sin anmeldelse i Morgenbladet 23. desember derimot åpnet jeg nesten i søvne, men lukket den håpløst og gledesløst. Maken til fullstendig mangel på forståelse for verdien av humaniora og humanister på universitet og høyskoler i dag skal man dessverre ikke lete lenge etter.
Jeg er enig i noe av Søbyes kritikk. For det første, med noen unntak var bidragene verken «livsnødvendige» eller «fulle av energi og engasjement». Det skyldes nok at bidrag til Samtiden ikke kan prioriteres veldig høyt blant mange fagansatte humanister i dag, og at bidragsyterne var som Søbye påpeker utelukkende fra denne sektoren. For det andre, «det er noe barnaktig over å insistere på det unyttige, det innebærer frivillig å gi fra seg makten til å definere nytte på en annen måte enn som økonomisk, kortsiktig eller instrumentell nytte.» Dette er en viktig påpeking av Søbye.
Men så sklir han helt ut, blir usaklig, og viser fullstendig mangel på forståelse for verdien av fagansatte humanister i dag. Han spør retorisk: «Kan det være statens oppgave å sørge for at noen få utvalgte får dyrke sine hobbyer på et høyt statlig lønnstrinn med professoral høytidelighet?» Det Søbye ikke ser ut til å forstå er at vi fagansatte humanister ikke bare dyrker våre hobbyer, men faktisk i størst grad (minst 52 prosent for å være mer nøyaktig) underviser i disse hobbyene, og planlegger hvordan vi best kan legge opp undervisningsopplegg i disse hobbyene, slik at de mennesker som tar høyere utdanning forhåpentligvis blir litt bedre mennesker, litt mer reflekterte, får et litt bedre liv, og får litt mer forståelse for menneskets situasjon når de slipper ut i samfunnet noen år senere. For å klare det trenger vi få utvalgte litt tid til å få dyrke disse hobbyene i fred, slik at vi hele tiden forstår litt bedre enn studentene våre hva vi diskuterer.
Denne helheten er blant de største nytteverdiene av humaniora, men den er dessverre ikke økonomisk, instrumentelt og umiddelbart målbar. Norge har mange med høy utdanning i offentlig sektor, og er et godt samfunn å leve i, kanskje det er en sammenheng? (Hører dere politikere i motsetning til Kristin Skogen Lund etter?) Kanskje det krever enda flere humanister med enda bedre og høyere utdanning før det blir forstått? Jeg hadde i hvert fall håpet at Espen Søbye forsto det.
Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved Universitetet i Agder.