00:00 - 20. januar 2017

Maren Fuchsia Celius-Blix om sosialhjelp og psykisk sykdom

De eneste late her er politikere som stigmatiserer, skriver Maren Celius-Blix.

Ved nyttår ble det innført aktivitetsplikt for unge på sosialhjelp, noe Fremskrittspartiet 9. januar valgte å illustrere på sin Facebook-side med et bilde av en sovende ung mann, utslått på sofaen med en halvspist hamburger på magen. «Krav til unge på Nav» lød teksten på bildet, kanskje fordi Frp var bekymret for å bare stigmatisere mottagere av den aktuelle sosialstønaden, fremfor unge Nav-brukere generelt. I tillegg ble bildet delt med kommentaren «Nå må unge gjøre en innsats for å få penger fra Nav», hvilket de altså ikke har måttet gjøre før, skal man tro Frp. Ikke uventet – eller utilsiktet, er det rimelig å anta – vekket bildet harme blant mange, deriblant MDG-politiker Eivind Trædal og tidligere leder for Sosialistisk Ungdom, Andreas C. Halse. De kritiserte bildet for å sparke på en gruppe som allerede sliter. Og som ofte, når noen er ute og maler med en bebreidende, bred pensel, ønsker enkelte berørte å ta til motmæle. Jeg er en av dem.

Stridens eplekjerne: Dette var bildet Frp ville at folk skulle «like og dele». Faksimile fra Frps Facebookvegg.

Jeg kan ikke huske en tid før jeg begynte å slite med psykisk sykdom, mer spesifikt klinisk depresjon, og flere angstlidelser enn Gjermund Cappelen har mobiltelefoner. Som hos de fleste andre med psykiske eller usynlige somatiske lidelser, betyr dette at jeg kan fremstå som velfungerende eller til og med frisk for utenforstående – all den tid de ikke ser meg på dagene som tilbringes i fosterstilling med uvasket hår på trettende dagen, ute av stand til å forlate huset eller holde meg oppreist uten støtte. Dette er altså fordi jeg er syk, ikke fordi jeg er lat og simpelthen digger å skulle klare meg på eksistensminimumet Arbeidsavklaringspengene mine gir. Og det stilles faktisk krav for at jeg skal få dem – selv som over gjennomsnittet ressurssterk og handlekraftig, er det tidvis regelrett utmattende å, som syk, skulle navigere papirmøllen, møtene, behandlingen og koordineringen mellom forskjellige instanser som er påkrevd.

Jeg kan ikke huske en tid før jeg begynte å slite med psykisk sykdom, og flere angstlidelser enn Gjermund ­Cappelen har mobiltelefoner. 

Det kan sikkert være vanskelig for friske mennesker å forestille seg at følelsen de som er syke, arbeidsledige og ellers utenfor arbeidslivet sitter igjen med når de ser hutrende pendlere som venter på bussen i tjue minus klokken syv om morgenen på vei til jobb – er misunnelse. Men utenforskapet er en kontinuerlig påminner om egen utilstrekkelighet, ikke en betalt ferie. Her er hva som har vært hjelpsomt for undertegnede på vei fra nærmere 15 år i sosial isolasjon til hvor jeg er i dag, under utdanning og i tillegg med kapasitet til strøjobber som skribent på siden: Dyktige fagpersoner som har tatt meg på alvor, individuell tilrettelegging, og ikke minst et støttende nettverk. Ikke et stempel som vrangviljet og udugelig, eller «insentiver» i form av vagt tilslørte trusler om sanksjoner dersom jeg ikke bare tar meg sammen og justerer serotoninnivåene i hjernen min til innenfor normalvariasjonen.

Systemet stiller allerede krav til mottagere av økonomiske stønader, og disse anekdotiske personhistoriene som kommer frem i kjølvannet av nye bølger av destruktive stereotypier, er ikke unntakene. De eneste late her er de som tyr til slepphendte, ignorante generaliseringer for å score et billig og illegitimt politisk poeng.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»