Kjetil Jakobsen om skøyteløp og politikk

En solrik og snøfattig vinterdag kan ikke tilbringes bedre enn med lengdeløpsskøyter på Frogner stadion i Oslo. Du folder hendene på ryggen til munter milslukerdans, eller du lar håndflatene sveve rytmisk gjennom luften, varsomt, lydløst, som når man kjærtegner noen man elsker. Du er to dyr i ett, kryper sammen som en katt for å sveve som en albatross. Det er hver mann for seg, men det er også et fellesskap mellom skøyteløperne, en taus samforståelse der de glir runde etter runde, som i tjeneste for noe høyere, noe kommende. Sett utenfra virker det rett nok snarere forgangent. Det kunne vært en scene fra 1950-tallet, fra Einar Gerhardsens Norge, hvis det ikke hadde vært for at de godt voksne skøyteløperne bærer trangtsittende trikoter som snarere avslører enn fremhever, og som er prydet med 2010-tallets grelle motefarger.

Menn som var unge på 1950- og 60-tallet, husker rundetider som generasjonen før dem husket salmevers. Skøyteløp var for norsk kultur hva tango er i Argentina. Med skøytene snøret ble arbeidsmannen kunstner. Lett og lydløst bevegde han seg i store sirkler, langsom og innadvendt med sørgmodig eleganse. I sentrum av en protestantiske kultur som ellers dyrket slitet i motbakkene, fantes utrolig nok dette øyeblikket av friksjonsløs eksistens, en nærmest vektløs tilstand, midt i all tyngde og alvor. Timen på isen var mye er enn et pustehull i hverdagens slit, snarere en transcendens. Og kanskje vil det alltid være slik, at en nordmann uten lengdeløpsskøyter er en mislykket latiner.