Annonse

Annonse

00:00 - 06. januar 2017

Et forsvar for konkurranseutsetting

Hva er logikken i å hevde at velferdssektoren er så spesiell?

Privat moro: Det mye omtalt Manglerudhjemmet i Oslo er et godt eksempel på at private leverer bedre tjenester til lavere kostnad, mener James Stove Lorentzen. Her besøker statsminister Erna Solberg det mye omtalte Manglerudhjemmet, der man kan drikke øl i baren på sykehjemmet. ⇥⇥Foto: Trond Solberg/VG/Scanpix

I Morgenbladet 23. desember skriver Ola Innset og Sigurd Hverven et tilsvar til Kristin Clemet under overskriften «Markedsmisjonæren». Clemet får svare for seg, mitt anliggende er å kommentere det jeg vil karakterisere som skribentenes feil og mangler i sin analyse av privates inntog i velferdsbransjen.

Det første som slår meg er at begrep som kvalitet, brukermedvirkning, tillit og fritt brukervalg er fraværende, det sier mye om deres manglende respekt for brukeren av velferdstjenester. Jeg vil påstå at god ledelse, organisasjon, innovasjon og den stadige jakten etter bedre løsninger gir bedre tjenester med høyere kvalitet, noe også offentlig sektor får glede av i møtet med de private.

Noen insisterer på at det er såkalte velferdsprofitører som er problemet, altså at noen tjener penger på å tilby velferd. Hva er logikken i å hevde at akkurat den sektoren er så spesiell? Offentlig sektor kjøper varer og tjenester fra private selskaper i stort omfang, fra et offentlig perspektiv er det ikke noe forskjell på en krone brukt i sykehjemssektoren enn i veibygging. Oslo kommunes sykehjemsetat kjøper for eksempel medisiner og utstyr, betaler rørleggere og malere og en rekke andre tjenester, er det da slik at Oslo kommune skal kreve at ingen av disse tjener penger og betaler utbytte?

Skribentene hevder at: «Siden velferdsprofitørene tar ut profitt, har de mindre penger å bruke på de faktiske tjenestene» Det stemmer ikke nødvendigvis med virkeligheten. I Oslo ser vi at private leverer bedre tjenester til lavere kostnad, dette kan skyldes lavere sykefravær, mindre byråkrati og bedre ledelse. Det etter hvert kjente Manglerudhjemmet er et godt eksempel på dette. De stadige påstander om lavere lønn og pensjonskostnader hos de private er en sannhet med modifikasjoner. Å påstå at konkurranseutsetting har forverret arbeidsforholdene i velferdssektoren over hele landet er en kraftig overdrivelse uten rot i virkeligheten.

Er det slik at all vett og forstand forvaltes av offentlige ansatte i Norge?

Det er tverrpolitisk enighet om behovet for å satse på velferdsteknologi. Da vil jeg gjerne spørre skribentene om hvem som mest sannsynlig vil fremskaffe denne teknologien, er det kommunens etater? En ideell organisasjon som Kirkens bymisjon? Eller er det en privat bedrift? Er det da slik at en privat bedrift som finner gode teknologiske løsninger som kommunen etterspør er parasitter og velferdsprofitører? Min påstand er at uten marked og kapitalisme får vi ikke innovasjon og ny teknologi.

Det skremmes med utenlandske fond i skatteparadis, men da må man skjønne hvem dette er og hva de gjør. De kjennetegnes av å ha mange store sterke langsiktige investorer, sånn som pensjonsfond, inkludert Oslo pensjonsforsikring og KLP, statlige fond som de svenske AP-fondene og norske Argentum. De kjennetegnes av høy kompetanse og som verdifulle medspillere med god evne til å skape verdier. Spesialiserte fond eier selskaper som har hundre tusener klienter og driver en mye større virksomhet innen omsorg enn Oslos etater. Kan det tenkes at det er noe å lære fra deres selskaper? Eller er det slik at all vett og forstand forvaltes av offentlige ansatte i Norge?

Skatteparadis er blitt et skjellsord, men hva er realiteten i vårt eksempel med velferdsbedriftene? Alle selskapene er Norske, betaler sin skatt i Norge, flere er eiet av Svenske selskaper, som betaler sin skatt i Sverige. De operative selskapene er velkjente, transparente og drives innenfor norske og svenske lover og regler. Enkelte aksjonærer er i noen tilfeller registrert i lavskatteland. Eventuelle allerede beskattede overskudd sendes til disse fondene, men den ultimate mottaker av avkastningen kan være en pensjonist i USA eller UK. Av EQT (et stort internasjonalt PE fond) sine investorer er 72 prosent i kategoriene: private og statlige fond, livselskaper/pensjonsfond og stiftelser/veldedige organisasjoner.

Skal private lykkes med sine investeringer er de avhengig av å drive godt, som betyr at de må ha fornøyde kunder, uten det blir det ingen suksess. Slik sett er det sammenfallende interesser mellom private eiere og det offentlige. Det avgjørende for stat og kommune er at de er profesjonelle innkjøpere, har gode kontrakter og god oppfølging og kontroll.

Det avgjørende for samfunnet og for hver enkelt individ som kommer i kontakt med velferdstilbudet er at tilbyderne gir gode tjenester. Er tjenesten god, er det vel bare enkelte på venstresiden som av ideologiske grunner er opptatt av om driveren er offentlig eller privat. Brukerne er det nok ikke.

Annonse

Mer fra Ideer

Jeg vil på det sterkeste tilbakevise at jeg har sendt e-poster som kan virke støtende på Siri Vike.