Kronikk

Pedofili er et blindspor

Etterspørselen etter overgrepsbilder av barn på nettet er for stor til at alle som vil ha dem, kan ha diagnosen pedofil.

---

Operasjon Dark Room

Startet i 2015 da Vest politidistrikt arresterte en 22 år gammel mann mistenkt for seksuell omgang med 14 år gammel jente i Bergen.

Politiet beslagla en stor mengde overgrepsmateriale fra mannen. Det ble etablert en egen operasjon, som fikk navnet Dark Room.

Etterforskningen mot nettverket har pågått for fullt siden nyttår, med rundt 25 etter­forskere i tett samarbeid med Kripos. Politiet har beslaglagt 150 terabyte med datamateriale i form av bilder, filmer og chatter. 51 personer er pågrepet.

Kilde: VG/NTB

---

Dark Room-saken åpenbarer dessverre ikke nye fakta om overgrep mot barn, men bekrefter innsikter oppnådd for snart 20 år siden. På slutten av 1990-tallet ble internetts betydning for seksuelt misbruk av barn for alvor kjent blant justispolitikere og politiledelse. Bekymringen ledet til etablering av det såkalte «Barneporno-prosjektet», som jeg ble bedt om å lede. Jeg var den gang førstestatsadvokat i Økokrim.

Media hadde beskrevet internasjonale «pedofile ringer» som på internett sørget for å gi deltagerne seksuell tilgang på barn og dele overgrepsbilder. Dessuten utløste Marc Dutroux-saken et folkelig raseri i Belgia, på grunn av unnfallenhet i etterforskingen av en mann som hadde voldtatt og drept flere ungjenter. To av pikene var innesperret i gjerningspersonens kjeller, hvor de sultet i hjel. Dette viste behov for mer effektive tiltak mot seksuelt misbruk av barn. Prosjektet skulle både vurdere internetts betydning for problemet og om politiet hadde egnede metoder for etterforskingen.

Prosjektet ga noen klare funn. For det første at bilder på internett ikke lar seg slette. Bildene sirkulerer, spres på nytt, og det ulovlige materialet akkumuleres i stadig større mengder. Ifølge Høyesterett resulterer dette i en «livsvarig krenkelse» av barnet på bildet (Rt. 2002 s. 1187). Traumatisering som følge av frykten for å bli gjenkjent er en stor psykisk belastning for barnet i oppveksten og senere i livet.

En tilsvarende uttalelse falt i den nylig avsagte Snapchat-dommen, som gjaldt ulovlig spredning av «selfies» på internett. En «snap» er en privat melding i form av et flyktig øyeblikksbilde. Bildet slettes etter 10 sekunder. Ukjente gjerningspersoner hadde klart å få tilgang på Snapchat-kopier og spredd bildene på nettet. Høyesterett sa at den ulovlige spredningen innebar en «livslang krenkelse» av personen på bildet (Høyesteretts dom 3.11.16).

Med et planmessig samarbeid øker muligheten for å redde barn fra fortsatte overgrep.

Prosjektet konkluderte for det andre med at begrepene «pedofil» og «barneporno» var grovt misvisende for problemets karakter. Ordet «pedofil» gir anvisning på en diagnose, altså noe som personen «ikke kan noe for». Generelt kan en diagnose brukes som unnskyldning og frata personen ansvaret for hvorfor vedkommende gjør som han gjør.

Etterspørselen etter overgrepsbilder er imidlertid for stor til at alle i markedet for (bilder av) seksuelle overgrep mot barn rimeligvis kan anses for å ha en pedofilidiagnose. Det er feil at menn med forutsetninger for å ta ansvar for sin egen handlemåte og styre sin tilværelse, implisitt sykeliggjøres gjennom måten problemet omtales på. Det er også risiko for at feilslått sykeliggjøring tåkelegger for egnede tiltak. Videre er ordet «barneporno» feil, fordi materialet viser seksuelle overgrep mot barn. Bildene er bevis for kriminelle handlinger av groveste karakter. Internasjonalt kalles dette «child sexual abuse material». På norsk er «overgrepsbilder» et godt begrep. Fremover bør vi slippe å se medieoverskrifter og høre politikere, iblant også representanter for politiet, bruke ordet «barnepornografi».

For det tredje påviste prosjektet politiets avhengighet av elektroniske spor for å avdekke overgripernes identitet. De elektroniske sporene finnes hos internettilbyderen (ISP-en). Hvis ISP-en sletter sporene, reduseres muligheten til å spore opp og identifisere gjerningspersonen betraktelig. Politiets behov for sporene ble derfor tydelig beskrevet.

Disse snart 20 år gamle innsiktene gir grunn til refleksjon over reaksjonene på Dark Room, hvor mange har gitt uttrykk for at de er overrasket over problemets store omfang. Ada Sofie Austegard (lederen av Stine Sofies Stiftelse), derimot, er «overhodet ikke overrasket» (Aftenposten 24.11.16). Det er ikke jeg heller. Jeg vil heller si at dette er hva man kan forvente å finne, dersom man leter. Det er også underlig at etterforskingsinnsatsen ennå ikke er satt i system på nasjonalt nivå. Politidistriktene kan fremdeles opptre som om internett var geografisk oppdelt, og det er valgfritt om man vil benytte Kripos' avanserte teknologi enda databeslagene er så omfattende at lokalt politi vanskelig kan rå med dem. Med et planmessig samarbeid øker muligheten for å redde barn fra fortsatte overgrep.

Jeg kritiserer ikke Vest Politidistrikt, som synes å ha gjort en flott innsats. Men det er nødvendig at politiledere og politiske beslutningstagere forholder seg til at materialet som spres er varig tilgjengelig på nettet selv om overgriperne fengsles. Gjerningspersonene burde for det første også idømmes straff for å ha fotografert barnet i en fornedrende situasjon, og for å ha påført barnet den evige krenkelsen ved (videre)spredning på nettet. Fengselsstraffer på inntil to og tre år kan idømmes for hensynsløs adferd som krenker en annens fred, og for krenkelse av retten til å råde over foto/video av seg selv. Straffene ville synliggjøre den doble krenkelsen barnet utsettes for, både fysisk og psykisk

For det andre kan gruppedynamikken på internett forklare problemets store omfang, ifølge psykolog Pål Grøndahl. Denne innsikten gir anvisning på andre tiltak enn de som er basert på sykeliggjøringssporet. Overgrepsmaterialet kan dessuten filtreres fra internett mer effektivt enn i dag. På samme vis som staten investerer i bedre veistandard for å øke trafikksikkerheten, bør staten investere i den digitale infrastrukturen for slik å sikre barns rett til trygghet og personvern. Det er for lengst etablert at tilgangen på overgrepsmateriale bidrar til økt etterspørsel, og dermed til flere overgrep. Mer effektive tiltak mot materialet kan demme opp for den farlige gruppedynamikken.

Til sist må det nok en gang stilles spørsmål ved plikten til å slette elektroniske spor etter tre uker. Barn er barn, prisgitt kontroll utøvd av voksne. Ifølge Kripos er overgriperne i langt de fleste tilfeller familiemedlemmer, så hjemmet er det farligste stedet for barnet å være. Også i Norge. Barn løper ikke til politiet selv. Politiet må jobbe frem sakene basert på etterretning og anmeldelser som kommer nokså tilfeldig, som for eksempel i Dark Room-saken. Da har mange spor gått tapt.

Staten har plikt til aktivt å sikre barns grunnleggende rettigheter, særlig i saker om seksuelt misbruk, herunder krenkelser begått ved fotografering og filming. Sverige og Finland har måttet endre lovgivningen fordi den brøt med denne positive forpliktelsen (i saker fra henholdsvis 2013 og 2008). I 2013 sa Høyesterett at forpliktelsen også gjelder for Norge. Nå gjenstår det å se om den følges opp med konkrete, effektive tiltak for å sikre barns grunnleggende rettigheter.

Mer fra Kronikk