Annonse

Annonse

10:21 - 22. desember 2016

På tide med en oppdatert helseforståelse

I disse dager skrives det på invitasjon fra Det Kongelige Helse- og Omsorgs-departement i over hundre faglige, sivile og politiske fora innspill til en høring angående «en strategi om psykisk helse i befolkningen, som skal omfatte helsefremmende, forebyggende og behandlingsrettede aspekter».

Vi vil herved hevde at en strategi som skal påvirke helsen i befolkningen ikke må være delt i én strategi om psykisk helse, en annen om somatisk helse, og eventuelt en tredje om dental helse, altså tannhelsen. Et stadig voksende, flerfaglig kunnskapsfelt som favner psykologi (læren om våre emosjoner), nevrologi (læren om vårt nervesystem), endokrinologi (læren om våre hormoner), immunologi (læren om vårt immunsystem), genetikk (læren om våre gener), epigenetikk (læren om hva som aktiverer eller blokkerer gener) og nevroradiologi (læren om teknologisk avbildning av hjernen) har til nå solid dokumentert at alle erfaringer som et menneske gjør fra unnfangelsen og gjennom hele livsløpet påvirker helsen på alle eksistensielle nivåer, fra personstatus til gennivå. Virkningen formidles av de store fysiologiske systemene for bevaring av livskraft og helse, nemlig hormon-, immun- og sentralnervesystemet inkludert den delen som vi ikke styrer med vår vilje (det autonome nervesystemet), og derigjennom de spesifikke systemene for regulering av blodsukkeret, blodfettene og mineralene og av kroppens betennelsesregulerende systemer.

Jo lenger vi venter med å investere i barn som er i fare for å lide overlast, desto mindre sannsynlig er det at vi oppnår gode resultater

Vi har nå solid kunnskap som understreker rollen av positive, tidlige erfaringer for å styrke barns hjerneutvikling – samtidig som vi har en voksende forståelse av hvordan betydelig belastning skader hjernefunksjoner og derved truer læringsevnen, preger væremåter, og forringer helsen generelt, altså både den fysiske, den mentale og den dentale. Dessuten viser faget nevrobiologi at jo lenger vi venter med å investere i barn som er i fare for å lide overlast, desto mindre sannsynlig er det at vi oppnår gode resultater, særlig hos barn som tidlig har levd under det som i nevrovitenskapene nå betegnes som giftig stress, hvilket betyr langvarig og sterk overbelastning uten egnede bufre eller beskyttelsestiltak. I det virkelig liv betyr dette: å erfare vold, rus, krig, nød, flukt, vilkårlighet og uforutsigbarhet. Mishandlete, misbrukte og vanskjøtte barn i Norge og barn i krigsherjede land, som for tiden i Syria, er noen av disse.

Barnelege Jack Shonkoff, leder av Center on the Developing Child ved Harvard Medical School, hevder at kombinert kunnskap fra biologi og utviklingsforskning tilsier at man faktisk kan bedre livsløpet til barn som er under høy belastning i form av sosial nød og fattigdom. Men så langt er dessverre både kvaliteten av innsatsen og størrelsen av de målbare resultatene svært varierende. All tilgjengelig informasjon så langt peker på den samme slutningen: Tiltak i de tidlige leveår kan bety en stor forskjell, og derfor må både omfanget og kvaliteten av politiske programmer rettet mot småbarnsfamilier og barn generelt økes. Vitenskapen viser oss at den tidlige barndommen er en periode med både store muligheter men også stor fare, og dens innflytelse ser ut til å vare livet ut med henblikk på både sykdom og død. Den grunnleggende betydning av de tidlige leveår er tiltakende anerkjent også på tvers av politiske skillelinjer.

Enkelt sagt: kunnskapen om tidlig barndom og hjerneutviklingen er solid og vokser stadig; det moralske imperativ for forebyggende tiltak kan ikke ignoreres; og den sosiale og økonomiske gevinsten av en slik investering er betydelig. Utfordringen for en god politikk er nå å overskride den tradisjonelle tenkningen om mental, fysisk og dental helse som ulike arenaer. Den voksne personens helse er avhengig av barnets levekår. Utfordringen er derfor også å fokusere mindre på fragmenter av kunnskap og snarere utvikle bedre måter å forstå og tolke komplekse sammenhenger. Det er ikke mengden av data som bringer oss videre – de har vi nok av. Det gjør heller ikke kvaliteten av disse data – de er rimelig gode. Nå gjelder det å lese disse data kritisk – og å sette dem i en sammenheng som overskrider naturvitenskapelig metodologi, tradisjonelle faginndelingen i våre samfunn og alle politiske skillelinjer. Politikk, forskning, kreativ praksis og pragmatiske problemløsninger kan – hvis vi alle vil dette konvergere i tjenester for å bygge en mer human samtid og en lovende fremtid for alle barn og deres familier.

 

Anna Luise Kirkengen, professor dr. med., Allmennmedisinsk forskningsenhet, Institutt for samfunnsmedisin NTNU og Institutt for samfunnsmedisin UiT, Norges arktiske universitet

Anna Stavdal, spesialist i allmennmedisin og fastlege i Oslo, President i WONCA Europa (World Organization of National Colleges, Academies and Academic Associations of General Practitioners/Family Physicians)

Anne Rønneberg, klinikksjef, Spesialist i pedodonti, Klinikk for allmenn odontologi-barn, Institutt for klinisk odontologi, Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Edvin Schei, professor dr. med., Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen

Elling Ulvestad, avdelingssjef, professor dr.med. Mikrobiologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Universitetet i Bergen

Irene Hetlevik, professor dr. med., Allmennmedisinsk Forskningsenhet og Institutt for samfunnsmedisin, NTNU

Johann Agust Sigurdsson, professor dr. med., Institutt for samfunnsmedisin, NTNU og Avdeling for Allmennmedisin, Islands Universitetet Reykjavik

Kari Ormstad, overlege, professor dr. med., Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo og Avdeling for rettspatologi og klinisk rettsmedisin, Folkehelseinstituttet

Linn Getz, professor, PhD, Institutt for samfunnsmedisin, Allmennmedisinsk forskningsenhet, NTNU

Siri Gullestad, professor, dr. philos., Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Solveig Marianne Nordhov, overlege, PhD, Nyfødt Intensiv Universitetssykehuset Nord Norge og 1.Amanuensis ved UiT Norges arktiske universitet, pt Rikshospitalet

Solveig Klæbu Reitan, førsteamanuensis II dr. med, Institutt for nevromedisin, NTNU

Tiril Willumsen, professor, dr. odont., Institutt for klinisk odontologi, Universitetet i Oslo

Tor-Johan Ekeland, professor dr. philos., Avdeling for samfunnsfag og historie, Høgskulen i Volda

Annonse

Mer fra Ideer

«Det er en triviell sannhet at ulike generasjoner har ulike holdninger til seksualmoral og kjønnsroller.»