Annonse
00:00 - 23. desember 2016

Markeds­misjonæren

Bør man kunne tjene penger på andre menneskers grunnleggende behov?

Bare må ha det: Kristin Clemet mener at Ikea «avslørte et behov for rimelige møbler til vanlige folk». Men hva om Ikea kan ha bidratt til å skape «behovet» for billige møbler, spør innsenderne. Her fra Ikea i Emeryville, California, USA. Foto: Justin Sullivan/Getty Images
Annonse

En misjonær er en person med et kall om å spre sin tro til andre mennesker. I sin kommentar i Morgenbladet 9. desember viser Kristin Clemet seg som en markedsmisjonær. Virkemiddelet er å elte og vende på språket og historien, slik at det passer hennes overbevisning. Hun presenterer en historiefortelling som vrir begreper og betydninger i nye retninger, med den hensikt å få leserne til å overta hennes tro på markeder og kapitalisme.

For å imøtegå kritikken av velferdsprofitører, som henter ut enorme overskudd fra offentlige budsjetter, forsøker Clemet å hevde at profittmotivet er drivkraften bak praktisk talt alt som er bra i menneskehetens historie. Men selve velferdsstaten, som er sakens kjerne i dette tilfellet, ble vitterlig ikke et faktum fordi noen trodde at de kunne tjene penger på det.

Clemet skriver at de som mener at det er galt å tjene penger på andres behov, tar feil, for i «velfungerende markeder finnes det i bunn og grunn ingen andre måter å tjene penger på […] enn å tjene penger på andres behov». Ved å formulere seg slik, slår Clemet sammen likt og ulikt og kaller alt «behov». Det er en forflatende og lite nyansert språkbruk som har sin opprinnelse i det stadig mer utskjelte økonomifaget. Med formuleringen setter Clemet likhetstegn mellom det å ha et behov og det å være villig til å betale for en vare eller tjeneste. Da blir alle utvekslinger på markeder uttrykk for «behov».

I Clemets fortelling er markedet en slags metafysisk informasjons-prosessor.

Men hva er egentlig et behov? Mennesker har behov for mat, klær, et sted å bo. Vi behøver grunnleggende helsehjelp. Dette er åpenbart menneskelige behov, og derfor er vi villige til å betale for mat, klær og bolig. Men mange er villige til å betale for helt andre ting, for eksempel pokémonballer til Pokémon Go, eller luksusvarer som pels eller gullringer. Behøver vi disse tingene? Egentlig ikke. Det er mer presist å si at dette er ting vi kan ha lyst på, ting vi kan ønske oss, som vi ikke behøver. Å kalle dette «behov» er en tilsnikelse.

I et rikt land som Norge kjøper folk flest stadig vekk ting de strengt tatt ikke behøver. Derfor er det også fullt mulig å tjene penger på andre ting enn menneskers «behov» – man kan tjene gode penger på lyster, ønsker og dumme innfall. Det er greit nok, men bør man kunne tjene penger på andre menneskers grunnleggende behov? Det er ikke åpenbart at svaret er ja på dette spørsmålet, og det kan være gode grunner til å sette grenser og regulere markeder for varer og tjenester som dekker nettopp behov. Clemet ignorerer slike forskjeller, fordi hun slår likt og ulikt sammen. Slik presser hun språket til å tjene sin sak.

En åpenbar konsekvens av konkurranseutsetting er at skattepenger går til profitt, ofte til multinasjonale selskaper med bankkontoer i skatteparadiser. Slike velferdsprofittører, som Linn Herning presist har kalt dem, vil finne støtte i Clemets moralfortelling om hvordan all profitt er stimulerende medaljer til vinnerne av idrettskonkurranser. Men velferdsprofittørene er ingen idrettshelter, tvert imot hviler en stor bevisbyrde på dem: De bør kunne forsvare denne ekstrakostnaden som profitten utgjør, og de bør argumentere for hvorfor tjenestene likevel blir bedre enn de ville blitt, dersom de ble levert av det offentlige.

Siden velferdsprofitørene tar ut profitt, har de mindre penger å bruke på de faktiske tjenestene. Den største utgiften det kan kuttes på er de ansatte, og konkurranseutsetting har ført til forverrede arbeidsforhold i velferdssektoren over hele landet. I stedet for å fortelle om dette, konstruerer Clemet en fortelling om det edle profittmotivet som «fornuftens list» i historien – for å si det med Hegel.

I tillegg formulerer Clemet seg som om individuelle behov er en konstant størrelse, som alltid har vært der, utilfredsstilte og tildekkede, helt til markedene i moderne samfunn kom til unnsetning og innfridde disse behovene. Hun skriver for eksempel at Ikea «avslørte et behov for rimelige møbler til vanlige folk, og fant en måte å fylle behovet på».

En forutsetning for denne formuleringen er at individer til alle tider hatt «behov» for rimelige møbler. Til slutt kom endelig Ikea og dekket dette såkalte behovet. Ikea «avslørte» behovet.

Clemets formuleringer understreker markedets fortreffelighet, samtidig som de utelukker følgende mulighet: At Ikea faktisk kan ha bidratt til å skape «behovet» for billige møbler, gjennom markedsføring og reklame.

Det er dypt problematisk å forstå markeder som mekanismer som praktisk talt vet bedre enn oss selv hva vi egentlig vil. I Clemets fortelling er ikke markedet en arena for kjøp og salg, men en slags metafysisk informasjonsprosessor, mens det kapitalistiske samfunnets beinharde konkurranse fremstilles som et harmonisk system hvor vi «lever av å tilfredsstille hverandres behov». Slik blir profittmotivet og økonomisk egeninteresse de eneste sanne motivasjonene, og verdenshistorien en fortelling om hvordan kapitalisme og markeder har frigjort stadig mer informasjon om våre «behov» og gjort verden bedre. Men det var ikke slik velferdsstaten ble til, og markedsrettingen Clemet og Civita går inn for, innebærer en radikal forandring av en av våre viktigste og mest populære samfunnsinstitusjoner.

Ola Innset er stipendiat i historie ved European University Institute.
Sigurd Hverven er master i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»
«Dei kunne jo ikkje ha erobra den økonomiske og politiske posisjonen dei erobra utan sin moderne sivilisasjon.»