Trigger Warning: ordene Gud, paradis, engler, Jesus og frelser forekommer i denne teksten.
Stort sett liker jeg mennesker av alle slag, og jeg innbiller meg at jeg ikke stiller meg fremmed for at det er mulig å innta en ateistisk livs- og verdensanskuelse. Jeg skal til og med innrømme at jeg kan ha større sans for en reflektert ateist enn en varm-frelst troende.
Men noen ganger synes jeg synd på – hva skal vi si? – en liten sårbar skare av ateister. Selv om de antakelig ikke er så mange, gjør de mye av seg. Spesielt når julen nærmer seg.
Jeg snakker om mennesker som ikke kan si det korte ordet Gud uten å gjøre en rask, liten grimase, og som heller ikke kan si det like korte ordet ånd uten samtidig å flekke frem et lite flir eller støte frem en kort, tørr latter. Jeg snakker altså om en liten skare mennesker som trenger å beskytte seg mot spirituelle eller religiøse begreper ved å ty til mimisk ironi, og noen ganger til sinne, og som hvert år kjenner lysten i sitt hjerte til å fortelle oss at jul opprinnelig ikke har noe med Jesus å gjøre. De blir heller aldri lei av å påpeke at de representerer den hellige, alminnelige rasjonalitet, og at det å forholde seg til Gud og sånt tilhører en arkaisk og utdatert bevissthetsform.
Du trenger ikke å se for deg et menneske kledd ut som et fjørkre.
Jeg er sikker på at dette er en utsatt og sårbar gruppe som får vondt i sjelen (som de for øvrig ikke tror finnes) hver gang det nærmer seg jul. og de blir ille berørt av at Ingemanns gamle julesalme Deilig er jorden synges både her og der. Jeg kunne tenkt meg å komme med et forslag til disse, selv om jeg vet at det er like vanskelig å argumentere med en troende rasjonalist som med en som har funnet frelse i en religion. Jeg prøver likevel.
Og jeg begynner med et aksiom: En ateist som synger Deilig er jorden med innlevelse (og kanskje glede), er en fri ateist, mens en ateist som synger den motvillig og kanskje utelater visse ord, eller som ikke makter verken å synge eller høre den, er en ufri ateist. Tilhører du sistnevnte gruppe – og du vil nok ikke innrømme at du gjør det – så foreslår jeg at du først og fremst forholder deg til ordene i salmen uten å knytte dem til en bestemt religiøst overbevisning. Det er ikke så vanskelig som du kanskje tror.
La oss begynne med første vers: Her sies det at jorden er deilig. Vi vet at jorden blir skjendet av krig og rovdrift. Men den er like fullt deilig. Det er en deilig og skjønn jord vi skjender. Verre får du det kanskje når neste strofe sier at Guds himmel er prektig. Men her kan du gjøre et valg: Du kan tenke deg en mørk natt opplyst av en uendelig gåtefull og prektig stjernehimmelen, og at dette gåtefullt vakre er gjennomstrømmet av en ufattelig visdom som noen kaller Gud selv om du kanskje ville kalt det noe annet. Du kan nøye deg med å si til deg selv at skaperverket bæres av en usedvanlig samstemt lovmessighet som vi foreløpig bare skimter svake konturer av. Så når du synger Gud, kan du tenke «gåtefull visdom». For eksempel.
Sjelenes pilgrimsgang? Det er jo ren poesi som til og med en militant ateist kan kjenne igjen i seg selv, også uten å tro på en sjel. At vi gjennom vår jordevandring går til paradis med sang, er nok mer vrien. Men her kan det hjelpe å tenke at vi alle, på hver vår måte, lengter etter at «tidi skal opne seg», at den strevsomme diskrepansen mellom indre og ytre, mellom subjekt og objekt, skal smelte sammen, om enn bare for et øyeblikk. Denne sporadiske følelsen av å være hjemme i verden og samtidig være hjemme i seg selv, kan ikke det oppleves som paradis?
Jeg hopper over tider som skal komme og henrulle og slekt som skal følge slekters gang. Det er lett å forholde seg til, tror jeg, uansett verdensanskuelse. Og at den gåtefulle stjernehimmelen ikke bringes til taushet av tidens gang, er jo bare forhåpningsfullt.
Men så begynner det å bli riktig vanskelig for deg: Englene sang den … Men vent litt: Du trenger ikke å se for deg et menneske kledd ut som et fjørkre. Bruk heller Sokrates' begrep daimon, og legg gjerne inn din egen betydning: et høyere selv, en dypere fornuft, samvittighet – det i deg selv som ikke umiddelbart styres av instinkter og basale behov, men evner å se større sammenhenger som inkluderer dine medmennesker. Mett englebegrepet med din egen betydning, da vil du kanskje litt etter litt klare å synge ordet uten å bli flau. Og smak på selve ordlyden: eng-el. Er det ikke velklingende? Kanskje vil kontakten med din engel (unnskyld, daimon) fordypes gjennom en slik øvelse og dermed bidra til at budskapet fred over jorden blir ørlite mer reell, nettopp gjennom deg?
Jeg vet at det aller vanskeligste ordet gjenstår: for i salmen henger fred over jorden sammen med en fryd over at oss er i dag en frelser født. Frelser gir deg en ubekvem assosiasjon, jeg vet det. Jeg foreslår derfor at du ser for deg den som hyrder og konger bøyer kne for: barnet. Tenk gjerne på at Sokrates anså seg selv som en fødselshjelper, en jordmor som ønsket å løfte samtalepartneren opp fra en jeg-opplevelse som ble båret oppe av størknede meninger og posisjoner, til et plan hvor jeget opplevde seg selv som åndelig produktiv, selvstendig og ansvarlig for sin egen tankedannelse. Erstatt gjerne ordet frelser med redningsmann eller redningskvinne. Reflekter deretter over om ikke nettopp en slik frelser må fødes i den enkelte dersom det virkelig skal bli fred på jorden.
Jeg er klar over at jeg skriver litt polemisk nå, og polemikk kan som kjent være sjarmerende når den utøves av en attenåring og patetisk når den begås av en femtiåring. Kanskje jeg skrev polemisk fordi jeg opplever den sårbare, (og ofte sinte) skaren av ateister som verken vil synge eller høre Deilig er jorden, som ganske patetiske. Det får være som det vil: mitt hovedanliggende er, når alt kommer til alt, at Deilig er jorden trygt og fritt kan synges nå og i tider som skal komme, og at det å innforlive denne salmen i deg selv– uavhengig av religiøst eller sekulært ståsted – kan føre til en bedre og fredeligere verden.
Frode Barkved er skribent.