00:00 - 23. desember 2016

Ikke skråplan, men brekkstang!

Kristin Clemet bekjenner i Morgenbladet 21. oktober at hun tror på skråplaneffekten. Clemet blir bejublet av debattredaktør Marit K. Slotnæs 11. november. Begge er bekymret for skråplaneffekten i biopolitikken, det at små steg i en tid vil føre oss til et helt annet sted med andre verdier. På samme måte som vi har normalisert abort, har vi nå blitt ført til å akseptere fosterreduksjon – og slik kan vi i fremtiden komme til å normalisere drap på forespørsel (eutanasi). De har rett på tre viktige punkter.

For det første er det ofte slik at når teknologi er oppfunnet, så må vi avfinne oss med den. Den lar seg vanskelig «nedfinne».

For det andre er det vesentlig at vi setter grenser for utviklingen og bruken av teknologi, og særlig moderne bioteknologi. Grunnen er at teknologien endrer oss som mennesker og den endrer våre samfunn, inklusive våre normer og verdier og vår selvforståelse. Ikke alle endringer er til det gode. Derfor må vi velge. Og sette grenser. I tillegg er vi ukuelige optimister. Vi leser dagens nyhet om at kreftgåten er løst med like stor entusiasme som tusen ganger før. Vårt håp hauses heftig opp av finansieringshungrige forskere og profittpugende produsenter.

Når man argumenterer for fosterreduksjon ut fra argumentet om selvbestemt abort, brukes det siste som brekkstang for det første.

For det tredje har teknologien uintenderte konsekvenser. Frykten for skråplaneffekten er derfor godt begrunnet. Men det er en forskjell på er og bør – på at det finnes en skråplaneffekt og det at effekten brukes som et argument for hvordan vi bør håndtere bioteknologi. Grunnen er at skråplanargumentet forutsetter at vi ikke kan styre utviklingen – at vi ikke har evnen til å velge. Hvis vi uvegerlig kommer til å skli, har det lite hensikt å advare. Dessuten kan argumentet brukes til å stanse alle mulige fremskritt. Derfor har skråplanargumentet kommet i miskreditt i filosofien.

Betyr det at «skråplaneffekten» er uegnet til å reflektere over grenser for moderne bioteknologi? Nei, men da må vi bort fra skliemetaforen. Det dreier seg mer om en politisk brekkstang enn om et skråplan. Når man argumenterer for fosterreduksjon ut fra argumentet om selvbestemt abort, brukes det siste som brekkstang for det første. Da vi i Norge tillot og innførte preimplantasjonsgenetisk diagnostikk (PGD) i 2004, noen få måneder etter at man med stor tilslutning hadde forbudt det, så var det ikke på grunn av teknologiens iboende og ubendige tyngdekraft. Det var fordi TV 2 viste et ansikt av en liten gutt (Mehmet) som trengte et fremtidig søsken (hjelpesøsken) som benmargsdonor, og fordi sentrale politikere og journalister ikke forsto hva de gjorde (noe de også innrømmet i ettertid). At man tillot PGD for å frembringe hjelpesøsken ble så brukt som en brekkstang for å innføre PGD på generelt grunnlag (uten at noen skulle reddes). Det har hjulpet mange syke til å få friske barn. Men det har ikke hjulpet Mehmet eller andre i samme situasjon som ham. Mehmet fungerte som brekkstang.

Hvordan skal man så kunne sette grenser mot uønsket bioteknologi? Ved gode argumenter. Ved å avsløre makt og interesser. Og, ved å blottlegge at brekkstangens anleggspunkt er veikt: Ved å vise at premissene i argumentene ikke holder. I Mehmet-saken var premisset at Mehmet ville dø raskt om ikke loven ble endret umiddelbart. Det var åpenbart feil. Vi må avsløre og fjerne slike uholdbare brekkstangsanlegg og innføre moderne bioteknologi på godt og gjennomtenkt grunnlag. Hvis ikke, rutsjer vi viljeløst nedover sklia.

Til våren skal bioteknologiloven behandles av Stortinget. Da hjelper det lite å polere sklien (med folkets frykt for fremtidens farer eller politikeres maktesløshet) – da gjelder det å avsløre brekkstangens anlegg. Kun på det viset kan vi innføre bioteknologi til beste for individ og samfunn.

Bjørn Hofmann er professor i medisinsk filosofi ved NTNU Gjøvik og Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»