Annonse
00:00 - 23. desember 2016

Hvilke behov, Clemet?

Annonse

«Vi lever av å dekke andres behov», skriver Kristin Clemet, og hvis man definerer begrepet «behov» vidt nok, er dét sant. Slutningene hun trekker av dette er mindre innlysende. For selvfølgelig kan man som Clemet prise risikovillige investorer og kreative gründere som utfører tjenester mer effektivt enn de eksisterende tilbyderne, og naturligvis kan man si at Ikea og Hennes & Mauritz tjener penger på behov som ligger langt nede i Maslows pyramide, uten at det er noe kritikkverdig i det. Det hun imidlertid overser ved et slikt resonnement, er at ikke alle tjenesteytelser kan sammenlignes med billige bokhyller.

Logistikken og lagerhallene kan nemlig ikke optimeres overalt. For eksempel er en stor del av kostnadene i helse- og omsorgsbedrifter knyttet til personal, og ofte bundet til minimumskrav for antall ansatte per bruker. Andre bedrifter opererer innenfor et strengt regulatorisk rammeverk med strenge lisenskrav (f.eks. taxi). En tredje gruppe tjenesteytere er de som tilbyr grunnleggende tjenester som strøm og vann, hvor innovasjonskravene er små og profitten liten.

Ikke alle tjenesteytelser kan sammenlignes med billige bokhyller.

Clemet antyder at man også her burde slippe løs konkurransen, for bedriftene vil nødvendigvis drive mer effektivt. Men innenfor personalintensive bransjer vil enhver effektivisering gå på bekostning av de ansatte, mens effektivisering i drosjebransjen enklest oppnås ved å omgå lisenskravene. Aller verst er følgene imidlertid i den tredje gruppen, hvor infrastruktur selges til eksterne investorer. Ettersom profittmarginen her er lav, kan den ønskede gevinsten bare realiseres enten ved å ta opp lån på firmaet, for så å avskrive disse på skatten (eller evt gå konkurs), eller ved å skru opp prisene. Eksemplene er mange og konsekvensene store, det er bare å sammenligne infrastrukturen i Storbritannia, hvor man har vært flinke til å privatisere, med Tyskland, hvor tjenesteyterne stort sett har forblitt offentlige.

Det er derfor, Kristin Clemet, fordi private firmaer i disse bransjene nesten uten unntak tjener sine penger ved å uthule reglene alle andre aktører må rette seg etter, og tjener gode penger på det, at man betegner dem som parasitter; på disse områdene dekker privatisering kun investorenes behov, ikke brukernes.

Og for all del: det er ikke herved sagt at man ikke kan effektivisere helse- og omsorgssektoren. Men den beste måten å gjøre dette på, er ikke ved å slippe investorene til, men ved å fjerne byråkrati, kontrolltvang og NPM-tenkning, og i stedet la folk gjøre jobben sin.

Ottar Gadeholt, Tyskland

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».
«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»