Annonse
00:01 - 02. desember 2016

Er ikke menneskerettighetene universelle?

Annonse

Terje Tvedt tar i forrige nummer av Morgenbladet et oppgjør med vestlige tenkemåter «som i flere tiår har insistert på at egne verdier er universelle», og nevner eksplisitt «menneskerettighets-ideologien» som et utrykk for denne villfarelsen. Dette tilsynelatende universelle verdensbildet er imidlertid ikke universelt, argumenterer Tvedt, men «et resultat av Vestens særegne historier» – altså en partikulær ideologi, intern til en bestemt kulturtradisjon.

Tvedt er på sporet av et godt poeng, men kommer litt til kort. Riktignok er det slik at menneskerettighetsideologien er «historisk festet», som Tvedt uttrykker det, men denne historisiteten opphever ikke menneskerettighetens universalitet. Mener Tvedt at siden menneskerettigheter kommer fra Vesten (en sannhet med modifikasjoner) så har, av den grunn, ikke alle mennesker visse grunnleggende rettigheter? Det er i så fall tvilsom argumentasjon.

Som politisk prosjekt er det universelt av natur.

Menneskerettigheter er først og fremst et politisk prosjekt – og som politisk prosjekt er det universelt av natur. At alle mennesker, uavhengig av etnisitet, kjønn, religion og kulturell tilhørighet har visse grunnleggende rettigheter bare i egenskap av å være menneske er muligens den eneste reelt universelle politiske ideologien som noensinne er laget. Det at denne politiske ideologien, som alle andre politiske ideologier, har en historisk opprinnelse gjør ikke denne ideologen noe mindre universell, uansett hvor historisk vestlig den måtte være.

Her står vi tilsynelatende ovenfor et paradoks: en universell ideologi med en partikulær opprinnelse. Dette paradokset er ingen trussel mot menneskerettighetsideologien, hvis politiske ambisjon om å sikre alle mennesker et vist minimum av frihet og verdighet må vurderes uavhengig av sin historiske opprinnelse. Det kan imidlertid være gode grunner til ikke å miste den historiske opprinnelsen av syne, av litt andre grunner. Det er dette poenget jeg mener Tvedt er på sporet av uten helt å uttrykke det.

Det er nemlig en vanlig fallgruve i menneskerettighetskampen at man leser inn egne verdier i andre kulturtradisjoner og tror at forutsetningene for et liberalt, menneskerettslig demokrati er til stede overalt i verden. Fristelsen kan da bli stor for å begi seg ut på utenrikspolitiske eventyr, med bistandsmidler eller militærmakt, hvor institusjoner som tok flere hundre år å etablere i vesten skal reises over natten i såkalte «utviklingsland». Her bør vi lytte til Tvedts advarsel.

Kampen for universelle menneskerettigheter kan ikke føres effektivt, hverken på hjemmefronten eller ute, dersom vi ikke tar inn over oss at denne kampen også er en kulturkamp. Verdensbilder må endres for at institusjoner skal sette seg. Denne kulturkampen går på ingen måte entydig fremover noe sted i verden—den fikk seg, for eksempel, et alvorlig tilbakeslag i USA den 8. november.

Andreas H. Hvidsten er universitetslektor ved institutt for statsvitenskap, UiO.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»