Begge romanene fokuserer på en problematisk familiesituasjon, et tema som har vært populært i Norden i svært lang tid.
Etter å ha sittet i Brage-juryen i flere år og hatt det privilegium å lese mesteparten av den beste norske skjønnlitteraturen, har jeg gjort meg noen tanker om hva som gjør en fortelling god. To av høstens prisbelønte bøker er særlig velegnet til å drøfte dette. Den ene har fått Bokhandlerprisen (Vigdis Hjorth), den andre Brageprisen (Monica Isakstuen), og den sistnevnte prisen var jeg altså med på å dele ut. Vigdis Hjorths bok er en av høstens mest omtalte. Hvorfor gikk ikke Brageprisen til Arv og miljø?
Kvaliteten på en bok kan bare avgjøres etter en diskusjon med andre, det er nok de fleste fra Immanuel Kant til dagens lesesirkler enig i. Når vi leser en roman, spør vi oss selv: Er denne boken troverdig? Er den relevant? Er den nyttig og betydningsfull for våre liv? Føler vi oss truffet? Gir den oss ny innsikt? Berører den oss følelsesmessig? Kan vi identifisere oss med personene eller tematikken? Er den morsom og underholdende? Sier den noe nytt om verden vi lever i?
Som et fundament under alt dette ligger imidlertid følgende: Er den godt skrevet? Alle disse spørsmålene vurderer ulike aspekter av en kvalitetsdom, lite er avhengig av våre biografiske kunnskaper om forfatteren – det er fiksjonaliseringen som berører oss.
Etter å ha lest mesteparten av 2016-årgangens skjønnlitterære produksjon, vil jeg si at det private, det folk skal tro er biografisk stoff, ser ut til å føre ut i blindveier. Karl Ove Knausgård (Om sommeren) og Tomas Espedal (Året) er tydelige eksempler. Gunnstein Bakke (Havende) er et moteksempel. Allerede i 1833, i en stor debatt om litteraturen, antyder Nicolai Wergeland en forklaring. «Digterens Forestillinger gjøre Indtryk, bevæge Sindet og give Læseren Anskuelser, Syner» som han ellers ikke ville ha fått. Dagens norske skjønnlitteratur har altfor lite diktning («dikteriske forestillinger») og altfor mye virkelighetstroskap. Dermed får leseren også for lite «Nye syner». Dette betyr imidlertid ikke at det er for mye eller for lite «virkelighet».
Både Vigdis Hjorths Arv og miljø og Monica Isakstuen Vær snill med dyrene handler i stor grad om et traumatisk mor-datter-forhold. Begge bøkene er kjønnspolitisk viktige. Begge romanene formulerer en smerte som også menn kan identifisere seg med. Begge romanene fokuserer på en problematisk familiesituasjon, et tema som har vært populært i Norden i svært lang tid. Begge bøkene er interessante, men gir ulike inntrykk. Forklaringen kan ikke være tematisk eller samfunnsmessig, der er fortellingene forbausende like. Etisk kan det heller ikke være, hvis vi forutsetter at etiske dommer bør overlates til leseren. Årsaken må være måten de to romanene er fortalt på.
Hjorth skal ha et stort kompliment fordi stoffet er løftet opp på et så allmennmenneskelig nivå. Fortellingen innbyr ikke til noen biografisk lesemåte. Romanens store styrke er troverdigheten, svakheten er hvordan subjektet fremstår fortellerteknisk. Den gradvise avsløringen av svært ulike former for overgrep og løgnaktighet fremviser en plaget person i en dysfunksjonell familie.
Subjektet Bergljot forklares tydelig, men fortellingen problematiserer ikke. Hovedsakelig er dette et språklig problem som går helt ned på setningsnivå og ordvalg. Fortelleren overvelder leseren med en kaskade av ord. En litt for pratete prosa og mange gjentagelser gjør rommet for refleksjon trangt. Bergljots valg av kjærlighetspartnere plasserer fortellingen i det populære landskap. Leserne dirigeres i en bestemt retning med bydende stemme, selv om det finnes andre stemmer representert ved ulike venner av hovedpersonen. Disse motstemmene virker positivt og nyanserer fortellingen.
Til tross for dette positive fortellergrepet, gis det få overraskelser. Det komplekse stoffet blir gjort entydig og blir ikke problematisert, særlig i romanens sluttparti. Det virker som om forfatteren ikke helt stoler på sin egen fiksjon. Hver gang hun kommer til et springende punkt, der hun føler hun trenger allmenngjørende forklaringer, tyr hun til «stråmenn» eller «gode hjelpe re», som Sigmund Freud, Carl Gustav Jung, Arne Johan Vetlesen og Sybille Bedford. Den vesentlige tematikken, alle hemmelighetene, får ikke det sammensatte språket de fortjener.
Isakstuens roman handler om en svært allmenn traumatisk opplevelse: en skilsmisse og dens konsekvenser for barna. Handlingen er imidlertid hele tiden også en parallell utforskning av språket et slikt traume kan beskrives gjennom. Formen som er valgt, punktromanen, en fortelling uten tydelige episke trekk, gir godt albuerom for en drøfting av morsrollens mange paradokser. Den usammenhengende og springende fortellingen, med alle hullene og avbruddene, gir et godt uttrykk for hennes innskrenkede livsrom og dermed også hovedpersonens livsopplevelse. Alle aspekter av hennes liv kan ikke bli tatt opp. Utfyllingen av tomme rom er en stor del av leseropplevelsen, noe som gir romanen en ekstrabonus.
Det punktvise og avbrutte gir også rom for et bredt spenn av sinnsstemninger og erfaringer som ofte strider både mot forventninger og fornuften. Irrasjonalitet i hovedpersonens livssituasjon får sitt språk. Balansen mellom ironi og inderlighet er hårfin. Ambivalensen formuleres gjentatte ganger i stadig nye drakter. Det som tilsynelatende er et smertefullt mor-barn-forhold, er i neste øyeblikk forvandlet til en nådeløs utlevering av morsrollen, idet morens mor trekkes inn. Fortellingen om smerten ved en skilsmisse omdannes umerkelig til en allmenn mor-datter-relasjon. Forklaringen er at både mor og mormor gis en klar selvstendig stemme.
Resultatet er at ulike perspektiver og fortolkninger av handlingene er lagt in i tekstens form. Her blandes fakta, skjema, dialoger, fortellinger, anekdoter. Romanen slutter med et morsomt, sårt og ironisk bilde av en kengurumor og hennes barn. Metaforen viser barnet som bærer moren. Slutten vrir hele perspektivet overraskende og den kaster et skjevt blikk inn over hele fortellingen. Slik skapes det et syn som både «bevæger Sindet» og gir leseren et «anskuelig bilde» av en særegen tematikk.
Romanene til Hjorth og Isakstuen er begge interessante og gode bøker. Tematisk, erfaringsmessig og innsiktsgivende kan de knappest skilles, begge romanene «bevæger Sindet». Forskjellen går på «dikteriske forestillinger».
Etter min mening er Isakstuen litterært sett mer interessant enn Hjorth. Hjorths prosa er for tydelig, flat og ordrik, og ikke helt tilpasset et svært komplekst tema. Isakstuen tilpasser formen til tematikken og gir oss som lesere dermed bedre «anskuelige bilder». Men, samtidig vil nok mange oppleve dette annerledes. Romaner som Hjorths og Isakstuens kan ikke vurderes uavhengig av lesernes erfaringer og behov. Selvsagt vil Vær snill mot dyrene kunne ha en ekstra stor appell til skilte mødre, selvsagt vil mange lesere oppleve mine innvendinger til Hjorth som lite relevante. Synspunkter på estetiske vurderinger vil alltid henge sammen med lesernes totale livssituasjon.
Jahn Thon er medlem av juryen for Brageprisen i skjønnlitteratur.