Den siste tida har Morgenbladet anført av journalist Simen Sætre, gått hardt ut mot Drammen Montesorriskole og dens eiere. På denne skolen har jeg tilfeldigvis to barn på sju og ti år, og jeg kan ikke la påstandene stå uimotsagt. For det er klart vi blir urolige av å se oppslagene – har vi virkelig barna våre på en fordekt muslimsk terrorskole med voldelige lærere og svindlerske eiere?
Men jo mer jeg leser, desto mindre forstår jeg. Suppa, jeg mener artikkelen, som skulle avdekke så mye nytt, viser seg å være kokt på utdaterte saker, spiker og et eller annet bittert krydder jeg ikke klarer å identifisere. Snakker vi virkelig om samme skole?
Ja visst har Drammen Montesorriskole hatt sine utfordringer de første årene av sin levetid, men hvilken organisasjon eller institusjon har vel ikke det i oppstartsfasen? At enkelte lærere og foreldre er misfornøyde med en skole, er vel heller ikke uvanlig. Jeg kjenner mange foreldre som er både fortvilte og forbannet over tilbudet i den offentlige skole. Det uvanlige her er vel heller at folk fortsetter å gå til media med klagene sine, lenge etter at de har sluttet ved skolen.
Drammen Montesorriskole fortjener ikke denne drittpakken.
Tilsynsrapporten har vært dekket av lokale aviser ved flere anledninger, og politianmeldelsen av en lærer som ikke lenger jobber ved skolen, er under behandling for om det i det hele tatt skal bli en sak. Alt som Morgenbladet slår stort opp, skjedde med andre ord før mine barn begynte på skolen for snart et år siden. Hvor ligger nyhetsverdien?
Jeg setter pris på god, kritisk journalistikk. Jeg forventer åpenhet og god kvalitet på skolen til barna, både faglig og sosialt. Det var direkte årsak til at vi tok barna våre ut av den lokale skolen de gikk på, og byttet til Drammen Montesorriskole. Tro meg, det foregår mye kritikkverdig i de offentlige skolene rundt omkring. Men det er vel så utbredt at det ikke har nyhetens verdi. En liten privatskole med 11 ansatte (hvorav 75 prosent er norske) og rundt 55 barn fra 20 ulike nasjoner skal derimot angripes i media – igjen og igjen.
Journalisten refererer til anonyme kilder. Jeg kjenner at jeg blir nysgjerrig på hvem de er. Hvorfor vil de ikke tre ut av kulissene og gjøre seg til kjenne når de så åpenbart brenner for saken? Vi foreldre forsøker å nå gjennom med våre stemmer, for vi kjenner oss ikke igjen i det som skrives! Jeg synes det er rart at Simen Sætre ikke har tatt seg bryet med å snakke med oss som er innom skolen hver dag i stedet for foreldre som ikke lenger har barn ved skolen. Passer ikke våre svar inn i vinklingen?
Foreldrene som jeg har snakket med, har nemlig barn som trives på Drammen Montesorriskole. Selv opplevde vi skolen som en gave da det offentlige systemet sviktet. Våre barns lærere er kompetente og imøtekommende. Vi opplever at de genuint bryr seg om barna våre og ser ingen tegn til radikalisering. Tvert imot har vi fått tryggere og mer selvstendige barn. De har en individuelt tilpasset ukeplan etter nivået de er på i de ulike fagene. Ingen kjeder seg, ingen gråter seg i søvn fordi de skal testes opp og i mente som i Oslo-skolene. De leker, krangler og ler med vennene sine. Administrasjonen har open door-policy. Vi opplever at de tar oss på alvor og jobber kontinuerlig med å forbedre skolen. Hvordan kan vår opplevelse avvike så mye fra lesningen i Morgenbladet?
Ved nærmere ettertanke bekymrer jeg meg egentlig mer for alle skriveriene enn for det som foregår på skolen. Det er ikke vanskelig å forestille seg konsekvensene dersom presset fortsetter. Foreldre som ønsker en bedre skole for sine barn og vurderer Drammen Montesorrskole, vil kanskje tenke seg om to ganger. Slitasje på de ansatte som gjør en utmerket jobb og likevel mistenkeliggjøres. Foreldre som må forklare og forsvare skolen igjen og igjen – og til sjuende og sist går det utover barna. Drammen Montesorriskole fortjener ikke denne drittpakken. Kanskje gjorde de det på et tidligere tidspunkt, men ikke nå lenger.
Så hvorfor fortsetter skolen å havne i negativt søkelys – uten at noe nytt og graverende har skjedd? Hvem i all verden er det som ønsker å spre frykt og trekke skolen og dens eiere ned i gjørma? Kanskje må vi se til Tyrkia og situasjonen der. Journalisten gjorde jo et stort poeng av eiernes etniske, religiøse og politiske tilhørighet i artikkelen sin. Det har aldri vært noe vi foreldre har måtte forholde oss til før nå, men det kan virke som om et annet lands politiske konflikter er i ferd med å ramme vår lille skole. Hvis tyrkiske myndigheter er i stand til å arrestere titusenvis av meningsmotstandere i hjemlandet, er det vel ikke utenkelig at det finnes krefter som systematisk kan fôre sultne, ukritiske journalister og lokalpolitikere for å marginalisere sine meningsmotstandere også her?
Det virkelig alvorlige med denne saken er likevel at den unyanserte artikkelen åpenbart har appellert til noen som var villig til å gå et skritt lengre enn å spre anklager i media. Få dager etter at saken i Morgenbladet ble publisert, ventet nemlig en fremmed mann utafor porten til Drammen Montesorriskole. Han fulgte etter ett av barna og forsøkte å finne ut hva det het og om det visste at det var terrorister på skolen. Tilfeldig? Neppe.
Hva blir det neste? Jeg forventer at Simen Sætre og Morgenbladet skrur på spamfilteret sitt og skriver mer ansvarlig i framtiden, slik at de ikke risikerer å bli nyttige idioter for nettopp radikale, politiske krefter. Vi er villig til å kjempe for mangfoldet og de gode verdiene skolen står for, og alle – inklusiv de anonyme kildene og Simen Sætre er hjertelig velkommen til å komme og oppleve samholdet og hvordan Drammen Montesorriskole virkelig er.
Camilla Otterlei forfatter og forelder til barn ved Drammen Montesorriskole.