Annonse
00:00 - 10. november 2016

Reality bites

Gråsonen mellom fiksjon og hva som er virkelig, blir stadig større. Var det denne uvirkelige virkeligheten som gjorde Trump til president?

Uvirkelig virkelighet: Donald Trump drev presidentvalgkamp som realityshow. Foto: Tom Pennington/Getty Images
Annonse

«Du har gjort en elendig jobb. Du har sparken.» USAs neste president har elleve års erfaring med reality-serien The Apprentice, hvor hans oppgave har vært å fyre av en serie harde punclines til håpefulle lærlinger (for en serie eksempler, se her). Men fordi dette er realityshow, trengte vi ikke å ta det på alvor. Ellers ville vi vel ment at en slik tone, en slik omgangsform var ubehøvlet, umulig – og uønsket? Under valgkampen har Donald Trump tatt med seg denne uvirkelige sjangeren til talerstolen på folkemøtene. Med suksess. Han er nå blitt verdens mektigste mann. Uvirkelig, sier mange.

Eksemplene på presidentkandidat Trumps realityshow kunne vært mange. Men ta dette: På tampen av valgkampen skjelte Trump ut Barack Obama for å ha verbalt angrepet en av hans tilhengere. Det gjorde Obama beviselig ikke. Virkeligheten forstyrret ikke Trump ett sekund. Trumps fremstilling av hva som skulle ha skjedd på Obamas folkemøte, var upåvirket av slike kjedelige trivialiteter. Sannheten ødela Trumps narrativ (se denne), men det bekymret ham tilsynelatende ikke. Hendelsen var langt fra unik for Trumps valgkampstrategi – og den illustrerer hvorfor så altfor mange aldri tok Trump på alvor. Han konstruerte, han overdrev, han løy. Akkurat som i et realityshow. Han vet at det fungerer. At det går hjem.

Her hjemme har denne gråsonen mellom virkelighet og fantasi engasjert mange i høstens litteraturdebatt. Kan forfattere bare «ta» biter av ekte folks virkelige liv, elte bruddstykkene inn i en roman, pirre markedet med denne utydeligheten og derved få oppmerksomhet og kanskje også boksalg? Debatten har skapt en diskusjon om litteratursjangre og hva som er romanens eksistensberettigelse. Og som for så mange diskusjoner, den er ikke splitter ny. Vi kjenner den vel igjen fra filmen om Kon-Tiki, der familien til Herman Watzinger satt rystet tilbake etter at Watzingers karakter ble endret fra slik han egentlig var til noe annet – av hensyn til dramaturgien?

Forlagene har imidlertid ikke vært like engasjert i høstens litteraturdebatt som dem som er blitt benyttet i denne sjangerblandingen, og oss lesere. Uansett oppfatter jeg ikke debattens egentlige kjerne som å handle om sjangre. Den handler om etikk, og forlagenes respons på debatten viser at de åpenbart ikke har gjort stort på dette området siden forrige gang forlagenes etikkarbeid var på agendaen, for tre år siden. Den gang var bransjen «farlig nær» å utarbeide felles etiske retningslinjer. Slik gikk det ikke, interessant nok. Utkastet ble likevel tatt vare på i Gyldendal, og benyttes til internt bruk – men må ha havnet i skuffen andre steder. Hvorfor har ikke forlagene sett at etikken er dreiemomentet i de fleste publisistiske avgjørelser? Jeg vet at de gjerne henviser til hva juristene deres har sagt i forkant av en utgivelse. Det er et hardt budskap til en som mener seg urettmessig utsatt for krenkende litteratur. Jeg synes det er underlig at forlagene i så liten grad kan vise til strukturert, etisk arbeid – slik pressen kan det, i kraft av Vær Varsom-plakatens retningslinjer og PFUs mange uttalelser.

Hvorfor har ikke forlagene sett at etikken er dreiemomentet i de fleste publisistiske avgjørelser?

Og reality-viskelæret jobber seg videre gjennom samfunnsordenen vår. Den muligheten sosiale medier har gitt til å skape oss selv som en konstruksjon, via pseudonymer eller nicks, og slik delta på lik linje som premissleverandører i all verdens diskusjoner, har pågått så lenge nå at vi knapt stusser over det. Men hva gjør det med samfunnsdebatten og samfunnet vårt at noen gjør kildekritikk mulig – ved at de deltar med navn og eventuell posisjon og historie – mens andre kan bidra som «Donald Duck» eller et hvilket som helst påhitt av et navn – og også påhitt av standpunkt og resonnementer? Fascinerende nok er vi også havnet der at de virker å ta sin konstruksjon såpass på alvor at det synes som om de tror de faktisk finnes.

Innimellom kræsjer disse «virkelighetene» sammen – som da NRK formidlet intervjuet med tyve år gamle Nano som mente seg født i feil art, at hun egentlig var en katt. I intervjuet krabber Nano rundt i leiligheten sin, mjauer og skraper på døren. Innslaget skapte store protester – også til Kringkastingsrådet og PFU. Men Nano var fornøyd, hun hadde fått formidle hvordan hun «er». For oss utenforstående var innslaget forvirrende og manglet fullstendig kontekst. For insidere i miljøet kom protestene overraskende. Skulle man ta det på fullt alvor?

Virtual Reality er den neste store tingen i mediebransjen. Heretter vil vi – med VR-briller – kunne få en helt annen opplevelse av «virkeligheten». Vi kan til og med delta i den. Journalister kan skape journalistikk på en helt ny måte. Dokumentarister kan lage dokumentarer slik vi aldri før har sett dem. Uttrykket «brukeropplevelse» vil få sin versjon 2.0. Et slikt verktøy, en slik formidlingsform, setter redaksjonene og dokumentarister på store etiske utfordringer. Researchen må være pinlig nøyaktig for å kunne lage en fremstilling som yter sannheten rettferdighet, som sikrer at vi ikke blir forledet og forvirret. Det er i kortform ressurskrevende. Ellers vil det som gir seg ut for å være en nyhet, i virkeligheten være en fiksjon. Hvilket mange allerede mener at mye journalistikk faktisk er.

Her hjemme blir det på kort sikt mest interessant å se hvordan Trumps seier slår inn i det politiske landskapet. Hvem vil forsøke å bli en norsk versjon av en reality-maker? Eller kan vi håpe at vårt lille land i seg selv er en garantist for at «juksene viser seg» hos den som vil forsøke seg på slikt ureint trav?

Etikerne burde i sannhet hatt gode tider i disse dager. Hvis vi tar utviklingen på alvor. 

Hør ekstra-utgaven av Morgenbladets podcast om Trump-seieren: 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»