Annonse
00:00 - 18. november 2016

Poenget Ole Martin Moen ikke synes å forstå

Annonse

Debatten om Dødshjelp

  • Dødshjelp diskuteres med ny intensitet etter en rekke medieoppslag om folk som av ulike grunner velger å avslutte livet.
  • Morgenbladets brevveksling mellom Jan Grue og Ole Martin Moen om dødshjelp ble publisert samlet 21. oktober. Alle brevene og innlegg i debatten kan leses på morgenbladet.no.

Det er et dobbelt poeng som flere har prøvd å kommunisere til Ole Martin Moen, men som han ikke synes å forstå. Dette doble poenget er for det første at dersom stat og samfunn uttrykker at alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd og at alle menneskeliv er verdt å leve, så er det med på å gjøre at mennesker opplever sitt liv mer verdifullt og har mer lyst til å leve – mens hvis stat og samfunn uttrykker at noen menneskeliv er det ikke verdt å leve, så er det med på å gjøre at mennesker med slike liv opplever sine liv enda vondere og mer meningsløse slik at de får mindre lyst til å leve.

For det andre er det slik at våre etiske vurderinger er lett påvirkbare, slik at også hele samfunn lett kan påvirkes i en retning som en senere tid kan finne forkastelig. Det beste eksempelet er hvordan rettsstaten Tyskland ble preget av nazismen. Skulle forhold bli mer ekstreme i fremtiden, er det meget mulig at nye fiendebilder kan oppstå og nye ideologier slå rot. Poenget i denne sammenhengen er at et samfunn i dag kan tenke at noen verdier er selvsagte, mens historien burde ha lært oss at fremtiden kan se med stor undring på en del av våre verdier. Det gjør at vi bør ta hensyn til usikkerheten ved våre egne vurderinger, og at dette er særlig viktig i spørsmål som har å gjøre med liv og død.

Kanskje har Moen absolutt forstått poenget, men jeg har ikke fått med meg at han har svart på det.

Eksempelet som er brukt i Morgenbladet av både Gunhild Maria Hugdal og Jan Grue er hvordan homofili ble sett på som et sykt avvikt i liberale demokratier for kun kort tid siden. Homofile kunne oppleve det så vanskelig at de ønsket å ta sitt liv. Jan Grue skriver at når Moen sier at kriteriet for å få innvilget dødshjelp er lidelsen og ikke lidelsens opphav, så tilslører han hvor mye lidelse som skapes – og som kan avhjelpes – av måten vi organiserer samfunnet på. Moen svarer at han er enig, men at når samfunnet er kaldt og urettferdig, så må vi søke å gjøre samfunnet varmere og mer rettferdig, ikke nekte dem som lider under kulden og urettferdigheten en vei ut av elendigheten.

Men da synes han ikke å se poenget som er at dødshjelpen er med på å skape denne kulden. Staten kan si at ditt liv er verdifullt uansett, så derfor gir vi ingen hjelp til å dø, eller det kan gi dødshjelp, som implisitt lett kan bli hørt som at samfunnet sier at nå påfører du deg selv og andre mye lidelse, så da er det bedre at du dør.

Moen kaller Grues poeng for retorikk som ikke fører noen vei argumentativt. Grue prøver å pakke ut ved å si at måten samfunnet er organisert på kan være med på å påføre mennesker lidelse, igjen med eksempelet om hvordan homofile hadde det i USA for en del tiår siden. Moen svarer da at om en homofil har blitt torturert, lider og ikke kan bli bedre, skal vi da nekte ham dødshjelp? Kan vi ikke heller både gi dødshjelp og bekjempe homofobi?

Men Grues poeng var jo lidelsen og depresjonen og ønsket om å dø som kan oppstå bare ved at samfunnet klassifiserer homofili som diagnose og tillater dødshjelp for det. Moen svarer med en annen sak som i realiteten dreier seg om uutholdelig smerte påført fysisk, og styrer unna det egentlige poenget, som altså er at det å tillate dødshjelp i seg selv skaper lidelse og ønsker om dø som ikke ville vært der om dødshjelp ble allment sett på som uaktuelt. Når det i tillegg er etisk omstridt hvilke liv som er verdt å leve, bør staten utvise stor forsiktighet med å ta liv eller skape ønske om at liv blir tatt.

Det er mye mer å si om dette, både fra min og Moens side. Kanskje har Moen absolutt forstått poenget, men jeg har ikke fått med meg at han har svart på det. Før jeg skriver noe mer kunne jeg derfor tenke meg å spørre Moen hva han tenker om 1) At man bør ta hensyn til usikkerhet i etiske beslutninger, og 2) At staten ved å tillate dødshjelp kan fremme ønske om dødshjelp hos folk som ikke burde ønske det.

Atle O. Søvik er professor i systematisk teologi ved Det teologiske menighetsfakultet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.