Først Morgenbladet, så NRK. De siste ukene har det gått to saker om universitetet og akademia i endring i mediene, som begge har én ting til felles: de legger skylden på utlendingene.
La meg utdype: I Morgenbladet 7. oktober var det «Utlendingene kommer» som prydet forsiden, og over fem hele sider ble det fremstilt som om utenlandske akademikere søkte seg inn til norske stillinger fra det tomme intet, på bekostning av norske hjemmeavlede forskere og til forringelse av språk og fagenes styrke. I stedet for et fokus på hvordan endringene i akademia internasjonalt og nasjonalt henger sammen og hvordan det skal møtes på en god måte, blir det en oss-mot-dem-vinkling som er et elendig grunnlag for saklig debatt.
I avisen uken etter ble Morgenbladet irettesatt av blant annet Lena Gross, forsker og stipendiat ved UiO, som påpekte den grove feilaktige fremstillingen og det kunstige skillet mellom samfunnsengasjerte nordmenn og tilbaketrukne utlendinger – en forestilling som faller fra hverandre så snart man tar en kikk bak fordommene.
Å peke på utlendingene er grov forenkling og misforstått saksfremstilling.
Men skaden var tydeligvis skjedd. I NRK sist uke, den 26. oktober, skriver en av NRKs journalister en ny sak, denne gangen om ikke-norske studenter. Overskriften, «Utlendingene tar studentboligene», er påfallende lik Morgenbladets. Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over hvorvidt dette er tilfeldig, men vil gjerne peke på et par fellestrekk. I journalistens saksfremstilling er det ikke den politiske handlingen for å hindre mangelen på studentboliger som er problemet, men utlendingene som kommer og tar de plassene nordmenn skulle hatt. I stedet for å spørre ut politikere eller universitetsledelse om hvorvidt det burde foreligge noen vurderinger av for eksempel antall studieplasser målt opp mot antall studentboliger når man oppretter nye studieplasser, har journalisten rettet søkelyset mot studentene, som «får gratis utdanning og bostedsgaranti når de kommer til Norge» – som om det skulle være noe galt og farlig.
Her ville det vært naturlig å foreta en sammenligning av praksis i andre land, hvor det også er vanlig at studenter som ikke er kjent med språk og boligmarked, får hjelp til å komme i orden gjennom boliggarantier. Det gjøres ikke. I stedet regner journalisten på hvor mye disse «utlendingene» koster samfunnet hvert år, ikke bare totalt, men også per skattebetaler. Også studentvelferdstingene i de ulike byene (som stiller bostedgarantien) får deler av skylden for at «norske studenter presses ut på det private markedet» – når det altså er boligmangel, og ikke hvor studentene kommer fra, som burde være fokus i saken.
Som med Morgenbladet-artiklene, bidrar en slik vinkling til å sette interessegrupper opp mot hverandre, når disse egentlig har felles interesser. All den tid norske studenter oppfordres til å studere utenlands, kan vi ikke stenge dørene våre eller bygge murer som gjør at kun dem fra rike land eller med foreldre som kan betale skal få lov til å studere her.
Jeg har selv vært heldig nok til å få studere i England og Wales, og er takknemlig for bolig- og stipendstøtteordningene som gjorde at jeg kunne gjøre det som et ungt menneske i starten av voksenlivet. Uten det ville jeg ikke kunne studert der – men «tok» jeg fra britiske studenter som skulle hatt større rett på boligene enn meg? Ikke én gang har jeg lest eller hørt noe slikt – før Theresa May overtok lederstolen i landet etter den særs fremmedfiendtlige Brexit-avstemningen. Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg leser lignende påstander i Norge.
Selvsagt koster studentene penger, men kunnskap er et gode som er og skal være gratis og offentlig. Internasjonal mobilitet er viktig for faglig utvikling, og bør verken undergraves eller fremstilles som truende. Det utvider vår forståelse av verden, styrker fagmiljøer, og kan endatil være et godt integreringstiltak for mange av dem som kommer hit som flyktninger, og enten har eller ønsker å skaffe seg akademisk utdannelse.
Så kan vi gjerne snakke om antall studieplasser, om undervisningsspråk og om boliger, kurstilbud og annet. Men da må vi starte et annet sted enn at «de andre» truer – enten det er norske akademikeres arbeidsplasser eller studentenes boligsituasjon som settes i fokus. Å peke på utlendingene er grov forenkling og misforstått saksfremstilling som skaper inntrykk av at vi er proteksjonistiske, fremmedfiendtlige og navlebeskuende. Det skader norske institusjoners rykte internasjonalt, og våre egne tanker om oss selv og andre. Akademia som ideal har alltid vært et fyrtårn for samarbeid på tvers av både faglige og fysiske grenser, hvor debatt skal føres saklig og søke etter kjernen i problemene, i et internasjonalt så vel som nasjonalt og lokalt perspektiv. Min oppfordring er at vi holder det slik, for den åpenheten trenger vi, også i fremtiden.
Ragnhild Freng Dale er stipendiat ved Scott Polar Research Institute, University of Cambridge, og tilknyttet et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen.