Annonse
00:00 - 11. november 2016

Når hjelpere blir hjelpeløse

Hvorfor mislyktes vi så ofte i det faglige havet av gode intensjoner og terapeutiske samtaler? De som er i nød og søker hjelp, må selv bidra til redningsaksjonen, skriver Sissel Gran.

Foto: Tom Sandberg, Untitled, 2010. BONO
Annonse

«Hvorfor i helvete klarer ingen å hjelpe søsteren min? Hvorfor er alle – mor og far, sosionomer, leger, psykologer – så maktesløse?» Det er Harald Eia som skriver dette i Morgenbladet 30. september. Han forteller om den gangen søsteren Ragnhild ble psykisk syk og rusavhengig. Det kastet foreldrene ut i bunnløs fortvilelse, og han skriver at han var så sint at han følte han gjerne kunne drept søsteren fordi hun gjorde familien så mye vondt. Hun hadde vært hans inspirasjonskilde og læremester i alt som var gøy da han var liten, så ble hun en fremmed.

 

Jeg arbeidet med rusavhengige i mange år og kan gjenkjenne den følelsen av tilkortkommenhet som Harald Eia henviser til, av å være forbannet og fortvile over ikke å kunne klare å hjelpe. Uansett hvor store anstrengelser vi gjorde oss, uansett hvordan vi vred hjernen, lette etter muligheter, uansett hvor mange vi samarbeidet med, uansett hvor mange hundrevis av timer vi brukte i ansvarsgrupper, til arbeidstreningstiltak, tilpassede skoleopplegg, støtte til bolig, innleggelser på institusjoner og i kollektiver, samtaler med oss i det psykiatriske ungdomsteamet hver eneste uke, så forble situasjonen for mange av dem vi forsøkte å hjelpe, uendret. Rusing og elendighet fortsatte som før. En setning fra klientene gjentok seg stadig: «Jeg har aldri fått hjelp, jeg!» Vi tok det innover oss, selv om vi visste at en hær av engasjerte hjelpere – oss inkludert – hadde vært involvert i årevis uten at dette skapte noen stor forandring i mange av våre klienters liv. Vi var ressursorienterte, løsningsfokuserte, ikke-diagnostiserende i vår grunnholdning. Mislyktes klienten, var det fordi tiltaket var feil eller dårlig timet eller fordi vi ikke hadde vært tålmodige eller treffsikre nok. Ressursene lå der i klienten, det var opp til oss å hente dem frem, gjennom å gjøre og si de riktige tingene. Dette var tidlig på 1980-tallet, en tid der en håpefull holdning, økonomiske ressurser til særtiltak og anti-psykiatriens ånd fortsatt levde. Den psykiatriske avdelingen vi var tilknyttet, var utradisjonell og befolket av nytenkende fagfolk av alle slag. Kommunikasjonsteori, familiesamtaler og systemisk tenkning var fremtredende og levde parallelt med psykofarmaka og innleggelse for de sykeste og mest utagerende. De som trengte medisiner og beskyttelse, fikk det.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Vi er mange som ikke er «gudløse», enten vi er sosialdemokrater eller ikke.