Annonse

Annonse

00:00 - 18. november 2016

Makt og motmakt i det vidåpne, offentlige rom

Det kan være gode grunner – både litterære og moralske – til å skrive virkelighetsnært, skriver Solveig Østrem.

Inn i etikken: Vigdis Hjorths bok Arv og miljø er brukt som eksempel på hvordan de etiske spørsmålene kan bli påtrengende når man leser en roman. Foto: Ellen Lande Gossner

Debatten om kunstens frihet og kunstnerens grenser er ikke ny. Men tidligere fikk nok forfattere være mer i fred. Dagens forfattere må leve med at personer som opplever bli utlevert i romaner, både er skriveføre og har tilgang til det offentlige ordskiftet.

Likevel legges det ofte som premiss at maktforholdet mellom den som skriver, og den som opplever seg utlevert, er symmetrisk og endimensjonalt. Det kan være smertefullt, sårende og pinlig å finne en annens versjon av felles historie i en roman. Men ofte brukes det altfor store ord om slike erfaringer. Det er som om det ikke er verdt å ta debatten hvis ikke den som er blitt brukt som romanstoff, passer inn i en offerrolle.

Men i det vidåpne, offentlige rom møtes makt med motmakt, for å bruke Michel Foucaults begreper. Forfatterens definisjonsmakt er ikke absolutt, og Marit K. Slotnæs har et poeng når hun skriver: «Modellenes intervensjoner i offentligheten rammer også forfatterne. Når eksen griper ordet, blir forfatteren trukket inn i en virkelighet han eller hun har brukt år av sitt liv og hele sitt talent på å skrive seg ut av» (Morgenbladet 28. oktober). Slike intervensjoner blir forstyrrende fordi de bryter autonomiestetikkens regler (den tekstinterne lesemåten) for hvem som kan utlevere hvem og i hvilken form.

Hjorths fortelling blir sterkere og mer troverdig dersom vi aner at den er basert på faktiske hendelser. Kanskje blir den også viktigere.

Da Geir Gulliksens ekskone skrev om det å bli utlevert i hans roman, svarte han: «Jeg vil rett og slett ikke være med og diskutere litteratur på den måten». Å se etter forbindelser mellom romanen og det virkelige livet, er ikke «slik en roman skal leses» (Morgenbladet 28. oktober). Problemet med Gulliksens posisjon er at han ikke er alene om å definere premissene, og at debatten oppstår til tross for at han ikke liker at den finnes.

Gulliksen synes å tilhøre en generasjon som, da de ble forfattere, lærte at all kritikk av utleverende litteratur kan avvises med at «dette er fiksjon». Hvorfor ikke heller forberede unge debutanter på at debatten finnes og bistå dem i å finne et språk for å ta del i den? Reaksjonene på en roman må kunne møtes med noe mer enn at «dette er kunst». Det må da kunne finnes argumenter for at romanen var viktig nok til at den var verdt omkostningene?

Ved å avvise debatten om forholdet mellom litteratur og virkelighet stenger man også muligheten for å få fram at det kan være gode grunner – både litterære og moralske – til å skrive virkelighetsnært.

«Er det greit at forfattere utleverer sine nærmeste i romaner?» spør Aftenposten. Det tas gjerne for gitt at svaret blir nei hvis det er et etisk spørsmål som stilles, mens det blir ja hvis litteratene definerer premissene. Som om kunstneren er skruppelløs, mens den etisk bevisste forfatteren ikke skriver utleverende. Så enkelt er det ikke.

Vigdis Hjorths bok Arv og miljø er brukt som eksempel på hvordan de etiske spørsmålene kan bli påtrengende når man leser en roman. Ingunn Økland har «betenkeligheter fordi den svakt fiksjonaliserte fortellingen peker rett mot faktiske personer» (Aftenposten 13. november). Hun refererer til Arne Borge og Erik Bjerck Hagen, som begge – i likhet med Økland – tolker Arv og miljø som selvbiografisk. Til forskjell fra Økland forsvarer Borge og Bjerck Hagen forfatterens valg.

Øklands påpekning av at forfattere faktisk kan fiksjonalisere og skape et tykkere lag mellom tekst og virkelighet, er viktig. Ellers er jeg tilbøyelig til å være enig med Borge og Bjerck Hagen. Mitt poeng er imidlertid ikke å forsvare eller fordømme den utleverende litteraturen, men å vise at den kan forsvares – også om man legger til grunn at kunsten ikke er fristilt fra etikkens krav.

Borge refererer til Håvard Syvertsen, som kritiserer Økland for at hun ved å se Arv og miljø som fordekt virkelighetslitteratur, sår tvil om «noe av det mest hudløst ærlige som er skrevet om tematikken». Her stiller Borge et høyst betimelig spørsmål: «Hva mener Syvertsen med at Hjorths roman er hudløst ærlig, når det er irrelevant hva som er hentet fra virkeligheten og ikke?» (Vagant 11. oktober)

Det finnes krenkelser og overgrep som det er vanskelig å tematisere med tilstrekkelig følsomhet og respekt. Her har litteraturen et potensial. Uten Herbjørg Wassmos bøker hadde vi ikke visst det vi i dag vet om overgrep mot barn. Slike fortellinger har bidratt til å skape en kollektiv moralsk refleks: Dette må ikke skje igjen!

Likevel skjer det igjen og igjen. Og vi spør oss hvordan vi kan kjenne annet enn avmakt, hvordan den utsatte kan få oppreisning. Kan et mulig svar ligge i litteraturen?

Økland skriver i sin anmeldelse: «Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er» (Aftenposten 11. september). Mari Skurdal kommenterer utsagnet slik: «Dette har blitt kritisert, men jeg syns det er godt sett» (Klassekampen 5. oktober). Her er jeg på linje med Skurdal. Kanskje trenger vi litteratur som hjelper oss til å forstå at overgripere er vanlige mennesker fra tilsynelatende velfungerende familier. Dette kan i det minste være ett av Hjorths motiver for å skrive som hun gjør.

Hjorth har valgt å legge begravelsen til nesten samme dato som en virkelig begravelse, og hun har brukt et begravelsesprogram som finnes i virkeligheten. Uavhengig av om Aftenposten skriver om det eller ikke, er det mange som vet at programmet finnes, og som vil gjenkjenne andre biografiske detaljer. Hjorth kunne lett ha funnet på noe annet. Det ville neppe svekket romanens litterære kvalitet. Etiske overveielser kan ha spilt en rolle for at hun ikke valgte annerledes.

Etikk handler om å veie motstridende hensyn opp mot hverandre og vurdere hvilke verdier som må prioriteres framfor andre. Å ta hensyn til personer som vil føle seg krenket, er en verdi det er grunn til å ta hensyn til. Men det er ikke den eneste verdien. Kanskje er det heller ikke den viktigste.

Hjorths fortelling blir sterkere og mer troverdig dersom vi aner at den er basert på faktiske hendelser. Kanskje blir den også viktigere. Nå vet vi at slike bøker skrives. Hvis vissheten om at alt vil kunne komme for en dag – i romans form – kan forhindre at et overgrep skjer, ja, da trengs kanskje noen slike bøker.

Et slikt standpunkt kan selvsagt diskuteres, men hvis forfattere avviser selve diskusjonen, blir det heller ikke mulig å forsvare det. Hvis forfattere insisterer på at kunsten er et frirom, og at litteratur ikke kan vurderes ut fra moralske standarder, frasier de seg samtidig muligheten for å forsvare utleverende litteratur med bedre argumenter enn at «dette er kunst».

Solveig Østrem er professor i pedagogikk. Østrem publiserte i 2004 en artikkel i Samtiden om å bli brukt som levende modell i en roman.

Annonse