Debatt

Kongen, omvendt

Claudia Lenz gir i forrige ukes Morgenbladet et kritisk innspill til mitt essay, «Kongens ja og nei». Hvor jeg, som hun skriver, mener det er en konflikt mellom kong Haakons «nei» til tyskernes krav i 1940 og kong Haralds «ja» i 2016 til hva han kaller Gud, Allah, Altet og Ingenting, så mener Lenz at det er «kontinuitet» mellom de to svar. Innlegget er ført i en konstruktiv tone, og takk for det. Men det er også ganske frekt.

For å forklare hvorfor hun og jeg «kommer frem til så motsatte tolkninger», legger Lenz ut med å sitere hva hun kaller «essayets første setning»: «Før man kan vite noe om det fremmede, må man vite noe om seg selv». Men dette er ikke essayets første setning. Den lyder slik: «Før man kan vite noe om det fremmede, må man vite noe om seg selv – og omvendt». Formulert i omvendt rekkefølge høres min setning altså slik ut: «Før man kan vite noe om seg selv, må man vite noe om det fremmede – og omvendt». Denne dialektikken kjenner Lenz og jeg til – vi er fra henholdsvis Tyskland og Danmark.

Innlegget er ført i en konstruktiv tone og takk for det. Men det er også ganske frekt.

Bindeleddet i hva jeg også kaller «avhengighetsforholdet» mellom «utsyn» og «forankring», er viten. Jeg finner ingen spor etter viten i kong Haralds tale. Ingen kunnskaper og ingen erfaring. Kun muntre alminneligheter. At Lenz finner Haralds gratis-snakk «like grensesettende» som kong Haakons nei – midt i en verdenskrig, fremtvunget av en nasjonal dødstrussel – tyder, for nå å sitere meg selv korrekt, på en «naturlig selvtillit» på vår tids vegne, men ikke på «historisk bevissthet».

Søren Birkvad er førsteamanuensis i film og fjernsynsvitenskap og dansk innvandrer til Norge.

Mer fra Debatt