Annonse
00:00 - 04. november 2016

Hospice og norsk helsevesen

Annonse

«Har vi oversett palliativ omsorg som et svar til lidelser», spør onkologisk sykepleier Karen M. Riddervold i Morgenbladet 28. oktober. Det er et underlig spørsmål, tatt i betraktning hvor dypt integrert hospicebasert palliativ omsorg er i norsk helsevesen. I 1998 startet for eksempel et femårig nasjonalt prosjekt kalt «hospice og palliative care for gamle» ved Bergen Røde Kors sykehjem, med hovedmål «[…] å bidra til at alle gamle i vårt land, uansett alder, diagnose eller oppholdssted, i sin siste levetid skal bli møtt med optimal lindrende behandling».

Prosjektet skal ha nådd 6000 deltakere årlig. Det stoppet ikke der. Med tiltaksplanen Liverpool Care Pathway (fra høsten 2015 justert og kalt «Livets siste dager – plan for lindring i livets sluttfase») sikter nå hospicetilnærmingen seg inn mot alle såkalt døende, uansett alder, diagnose eller oppholdssted. Per mai 2016 var det totalt 392 registrerte brukersteder av tiltaksplanen, herunder sykehjem, hjemmesykepleie og sykehusavdelinger.

Det er ikke hospicebasert palliativ omsorg vi har oversett, men de alvorlige konsekvensene. Jeg vil hevde at konsekvensene er ekstra lidelse og for tidlig død i stort omfang. Mange pasienter får på denne måten ikke tilgang på medisinsk teknologi og moderne medisin som kunne ha bidratt til å forlenge deres liv og avhjulpet lidelse på en bedre måte enn hva hospicemedisinen er i stand til.

Det er heller ikke sant at leger er i stand til å forutse nærstående død.

Hospicebasert palliativ omsorg oppmuntrer til å kategorisere pasienter som døende, og mener det berettiget å deretter starte et behandlingsregime som gjør det svært sannsynlig at pasientene dør. Anbefalingene gjør det også sannsynlig at mange dør uten tilgang på medisinsk teknologi og sykehustjenester som kunne ha hjulpet dem. Mange risikerer rett og slett å dø av dehydrering og underernæring, med multiorgansvikt og stor ekstra lidelse, da norsk hospicemedisin er skeptisk til medisinsk teknologi til disse pasientene. Det er heller ikke sant at leger er i stand til å forutse nærstående død. Som den britiske medisinprofessoren Patrick Pullicino skriver: «Det finnes ikke vitenskapelig evidens som støtter en diagnose om at en pasient er i ‘livets siste timer eller dager’».

Hospicemiljøet avgrenser seg ikke «bare» til de såkalt døende, men forsøker også å lede utpekte mennesker i retning døden i stedet for å forsøke å forlenge deres liv. Et virkemiddel er «the surprise question» (Ville du bli overrasket om denne pasienten døde i løpet av 6 måneder?). Hvis svaret er nei, oppmuntres det til å innkalle pårørende til samtale og utarbeide en «palliativ plan». Skulle en livstruende hendelse så oppstå er risikoen stor for at disse pasientene ikke får tilgang på samme gode helsehjelp som oss andre, men blir i stedet møtt med hospicebasert palliativ omsorg. Blant dem som risikerer å bli behandlet slik er også mennesker vurdert å være «alvorlig demente» eller «totalt pleietrengende uten evne til kommunikasjon»: altså blant de mest forsvarsløse.

Problemet i norsk helsevesen er altså ikke at hospicebasert palliativ omsorg blir oversett, men at tilnærmingen er så utbredt og at de veldig alvorlige konsekvensene i form av ekstra lidelse og for tidlig død har vært bevisst oversett.

Astrid Musland er sosiolog og tidligere pårørende.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

1 av 5 heltidsstudenter jobber så mye at det går ut over den tiden de bruker på studiene.
Selv om argumentet er upedagogisk, er det kanskje taktisk.