Annonse
00:00 - 04. november 2016

Giftsprøyten som ressurssparende tiltak?

Annonse

Morgenbladet har gjennom brevvekslingen mellom Jan Grue og Ole Martin Moen åpnet for ordskifte om aktiv dødshjelp. Dette er en krevende debatt – dels fordi den forutsetter kjennskap til viktige medisinske premisser. Men også fordi den stiller vidt forskjellige menneskesyn opp mot hverandre.

Innlegget fra Ronny Rognhaugen 28. oktober gir oss en forsmak på hvilke utfordringer vi vil stå overfor, dersom dette skal bli en aktiv politisk debatt i Norge.

Rognhaugen har rett i at helsehjelpen som gis de siste leveårene, ofte er kostbar. Men det er underlig – og skremmende – at han gjør dette til et argument for aktiv dødshjelp. Hvis samfunnet skulle komme frem til at en behandlingsform er for kostbar jevnført med effekten den har, er jo ikke alternativet å gi pasienten dødssprøyten.

I likhet med mange andre tilhengere av aktiv dødshjelp blander Rognhaugen sammen aktiv dødshjelp og behandlingsbegrensning. Når livet ubønnhørlig går mot slutten og livsforlengende behandling bare forlenger dødsprosessen, er det begrensning av livsforlengende behandling og opptrapping av symptomlindring og helhetlig omsorg som er helsetjenestens svar.

Det mest problematiske med Rognhaugens innlegg er kynismen han uten blygsel legger for dagen.

Rognhaugen bringer også til torgs to vanlige myter: «Bruk av morfin til døyande pasientar ikkje berre lindrar smerte, men svekkjer òg pusteevna slik at han døyr tidlegare enn elles», skriver han. Men dette er usant: morfin og andre opioider i anbefalte doser forkorter ikke pasientens liv. Videre påstår han at det er få belgiere og nederlendere som får aktiv dødshjelp. Men forekomsten har steget år for år, slik at det i 2015 var hele 5516 nederlendere som endte sitt liv på denne måten – fire prosent av alle dødsfall. Omregnet til en befolkning av Norges størrelse ville det utgjøre så mye som 1600 tilfeller årlig.

Det mest problematiske med Rognhaugens innlegg er kynismen han uten blygsel legger for dagen. Han skjemmes ikke for å skrive at alvorlig syke, pleietrengende og ensomme mennesker bør få hjelp til å dø. Ikke fordi de ikke kan hjelpes til å få et bedre liv, en bedre livsavslutning. Men fordi vi som er rundt ikke er villige til å ofre det som trengs for å gi dem det.

Blant oss som jobber i helsetjenesten, er det utbredt skepsis mot legalisering av aktiv dødshjelp. Vi vet inderlig godt hva som finnes av lidelse og håpløshet blant de svakeste blant oss. Vi kan godt forstå hvorfor folk snakker om en skjebne verre enn døden, og at assistert selvmord kunne vært en fristende utvei.

Men vi vet også hvor mye som faktisk kan gjøres for disse menneskene, vi har gang på gang sett hvordan håpløshet kan snus til en verdig og tilfredsstillende livsavslutning. Vår jobb er å bli værende hos de svakeste og mest ensomme blant oss, å forsøke å skape håp og mening der hvor kanskje slektninger og venner trekker seg tilbake. Det er også vår jobb å stå opp mot den typen holdninger som Rognhaugen forfekter. Vi kan ikke, må ikke, akseptere at menneskeverdet skal relativiseres og knyttes opp mot din helse og ditt funksjonsnivå.

Morten Horn og Morten Magelssen er leger og forskere ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.