Annonse
00:00 - 18. november 2016

Dødshjelp som helsehjelp?

Annonse

Debatten om Dødshjelp

  • Dødshjelp diskuteres med ny intensitet etter en rekke medieoppslag om folk som av ulike grunner velger å avslutte livet.
  • Morgenbladets brevveksling mellom Jan Grue og Ole Martin Moen om dødshjelp ble publisert samlet 21. oktober. Alle brevene og innlegg i debatten kan leses på morgenbladet.no.

Ronny Rognhaugen framstiller i Morgenbladet 11. november aktiv dødshjelp som noe som ikke skiller seg vesentlig fra andre helsetilbud. Det får være hans syn – men det strider mot slik vi som helsearbeidere opplever det. Slik er det også i land som har innført aktiv dødshjelp. Eksempelvis betegner Nederland dette som «medical killings». Kvalitativ forskning viser at leger som utfører eutanasi, kan være ambivalente – få forblir uberørte.

I Nederland pågår det nå en debatt om det i det hele tatt skal kreves en medisinsk begrunnelse for å innvilge aktiv dødshjelp. Det er en forståelig problemstilling, all den tid all forskning viser at ønsker om aktiv dødshjelp i liten grad handler om den medisinske tilstanden til pasienten. Pasientene som ber om dette, er preget og motivert av håpløshetsfølelse, ensomhet og depresjon. Smerter og fysiske symptomer forutsier i liten grad ønsker om aktiv dødshjelp.

Derfor er det vanskelig å skjønne hvilken «fagkyndig» vurdering som egentlig skal legges til grunn, for leger som skal ta stilling til en dødshjelpsanmodning. Kriteriene som anvendes i Nederland, Belgia, Sveits, Canada og de amerikanske delstatene som praktiserer dødshjelp, er så vage at det knapt nok gir noen føring til legene. Erfaringen har da også vist at legene kan utvise et nesten fritt skjønn i disse sakene, uten at myndighetene kan eller vil gripe inn. Men selv denne skjønnsutøvelsen står altså nå under press i Nederland, hvor parlamentet på ny diskuterer om det overhodet skal være opp til en lege om pasienten skal få hjelp til å begå selvmord.

Rognhaugen beskylder oss for kreativ tolkning og giftig retorikk. Det er greiest å be ham lese sitt eget innlegg fra 28. oktober om igjen. Han skriver: «Sjølv om livet kan ha uendeleg verdi for den einskilde er verdien tilnærma null samfunnsmessig.» Rognhaugen velger selv å framstille det som samfunnsøkonomisk gunstig dersom et sykt menneske velger å ta sitt liv begrunnet i dårlig sosialt nettverk.

For politikerne ville det nok vært en lettelse om flere ville valgt å avslutte livet – gjennom aktiv dødshjelp.

Vi protesterer mot et slikt syn på menneskeverdet. Vi mener, slik FNs menneskerettserklæring slår fast, at alle mennesker har samme verdi. Det gjelder også syke, ensomme og hjelpetrengende.

Ole Peder Kjeldstadli fra Foreningen Retten til en verdig død argumenterte i Morgenbladet sist uke for retten til «hjelp til å avslutte livet under anstendige former når vi selv vil». Men han unnlater å ta konsekvensene av sitt radikale premiss. Løsningen han lanserer («Oregonmodellen») gir denne selvråderetten bare til en liten gruppe mennesker: De med en diagnose som gir dem forventet levetid på maksimum seks måneder, og som er psykisk friske og i stand til selv å innta den dødbringende giften.

Dette betyr at pasienter som føler at de lider uutholdelig av tilstander som for eksempel multippel sklerose eller Parkinsons sykdom, eller slagrammede som har mistet språk og førlighet, eller personer med demens, vil nektes denne hjelpen – om Kjeldstadli får det som han vil. De vil være hensatt til å ta sitt liv på egen hånd, med brutale og nedverdigende metoder.

Vår løsning er en annen. Vi vil ta i bruk de lovlige, etisk akseptable og faglig anerkjente metoder vi i dag har for å hjelpe alvorlig syke mennesker til en god livsavslutning. Kjeldstadlis påstand om at norske politikere tvinger borgerne til å «lide maksimalt to the bitter end» er sterkt misvisende. Det er sant at vi trenger å satse mye mer på å bygge ut det palliative tilbudet i Norge. For politikerne ville det nok vært en lettelse om flere ville valgt å avslutte livet – gjennom aktiv dødshjelp, heller enn at vi som samfunn skulle investere i god dødsomsorg. Det er dette vi frykter.

Morten Horn og Morten Magelssen er leger og forskere ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.