Annonse
00:00 - 04. november 2016

Autisme er ingen katastrofe, fordommer er

Annonse

Elin Ørjasæter skriver i Morgenbladet 21. oktober om hvordan oppveksten på 1960-tallet som søster av en autist var. Hun gjør antydninger om brorens repetitive adferd, panikkanfall og tvangstanker, og beskriver hvor vanskelig det hele var. Ja – for henne, naturligvis, ikke for broren, som faktisk gjennomgikk disse tingene selv.

Det er ikke meningen å degradere Elin Ørjasæters opplevelser og erfaringer. Det er helt sikkert vanskelig å vokse opp med noen som er annerledes eller krever mer oppmerksomhet og oppfølging – og spesielt i en tid da samfunnet ga enda mindre støtte og forståelse enn i dag.

Samtidig er det vanskelig å la være å reise seg med et svar. Både Ørjasæters innlegg, svarene hun har fått, og debatten for øvrig er preget av et talende fravær av autisters egne stemmer. Har man ingen personlig erfaring, ser man kanskje for seg hovedpersonen fra filmen Rain Man, eller tilstander som Elin Ørjasæter beskriver. Men det finnes et stort ikke-lineært spekter av tilstander av autisme. Noen lever selvstendige liv, andre trenger mer hjelp og støtte.

Ørjasæter snakker om sin autistiske bror på en nedlatende og hatefull måte.

Det er skremmende generaliseringer og karakteristikker Elin Ørjasæter kommer med. Hun skriver at å leve med en autist «ødelegger enhver familie», og at «noen må si sannheten». Men Elin Ørjasæter besitter ingen generell sannhet om autisme, bare sin egen opplevelse av å vokse opp i nærheten av en autist på 1960-tallet. Hennes tekst bidrar ikke til annet enn et kunstig oss/dem-skille, fremmedgjøring av autister, til unødig frykt og skepsis. Hun snakker om sin autistiske bror på en nedlatende og hatefull måte som ville fått hvem som helst til å steile om det var en nevrotypisk person som ble omtalt. Som om menneskeverd, respekt og forståelse er noe man må gjøre seg fortjent til ved sitt funksjonsnivå.

Elin Ørjasæters tekst gjør det vanskeligere for autister, for deres familiemedlemmer, kjærester, ektefeller. Hun gjør det vanskeligere å fortelle om hvordan man har det, hvilke behov man har og hva man strever med. Hun gjør det vanskeligere for barn å få en riktig merkelapp festet ved seg som kan gi nødvendig hjelp og tilrettelegging, ved at foreldrenes frykt for stigma rundt en autisme-diagnose kan bli forsterket. Og hun bidrar til mange autisters allerede godt utviklede og helt unødvendige skyldfølelse over at man er som man er, og at det er en selv som er problemet. Det fremstilles som en tragedie å få en autismediagnose. Den virkelige tragedien er hvordan mange autister og deres familier blir behandlet og omtalt. En autist kan oppleve vanskeligheter med seg selv, men vil ofte oppleve enda større vanskeligheter i møte med omgivelser som ikke engang forsøker å forstå. Elin Ørjasæters tekst gjør vondt verre i denne sammenheng.

Vi er alle forskjellige. Noen av oss er så forskjellige at det får egne merkelapper. Autisme er en av disse. Det betyr ikke at man er bedre eller dårligere enn noen annen. Det betyr bare at man fungerer på en annen måte. Elin Ørjasæters tekst bidrar til å redusere dette mangfoldet av mennesker, ved å gjøre det vanskeligere å være autist, vanskeligere å synliggjøre sine behov, vanskeligere å be om hjelp eller forståelse. Det er synd. For samfunnet, for familiemedlemmer, kolleger og venner av autister, og – aller viktigst i denne sammenheng – for autister selv.

Elin Ørjasæter har helt sikkert hatt en slitsom oppvekst. Det er synd om hun bruker den til å gjøre andres oppvekst verre enn den behøver å være.

Ragnhild Iveranna Hogstad Jordahl er stipendiat ved institutt for filosofi og førstesemesterstudier ved UiB, og autist.
Eivind Helland Marienborg er jurist.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»