I diskusjonen om «virkelighetslitteraturen» uttaler flere journalister, intervjuobjekter og kommentatorer seg på vegne av et uspesifisert «vi». Et fellesskap gir på den måten tyngde til argumentet. Noen har for eksempel hevdet at mens Agnar Mykles ofre og deres omgivelser reagerte den gang, ville «vi» nok tålt det i dag. Men hvem er dette «vi» som nå tåler og tillater mer av at faktiske personer mot sin vilje henges ut i bøker som på tittelbladet defineres som fiksjon, mens bøkene i andre (såkalt paratekstuelle sammenhenger) omtales som ærlige, sanne og brutale historier fra den selvopplevde virkeligheten? Omfatter dette «viet» alle lesere, noen lesere eller også ofrene selv? Hvilket grunnlag finnes det for å hevde at «vi» nå leser slik litteratur annerledes og mer avansert enn tidligere?
Det argumenteres for at kostnadene ved «virkelighetslitteraturen» må vurderes opp mot den litterære verdien, at «man» må «finregne på sluttsummen». Hvem er dette «man» som sitter med kalkulatoren og finner det riktige svaret? Omfatter det ofrene? Er kanskje ikke et slikt regnskap heller en variant av det forterskede utsagnet om at bare noe er godt sagt, kan du si – eller skrive – hva som helst? Det er også en variant av anmelderen – eller leseren – som hevder at det ikke betyr noe «for henne» om en roman er selvbiografisk eller ei. Men betyr det noe for andre lesere og for dem som inngår i persongalleriet? Påfallende med slike utsagn er at personene som ytrer dem, jo ikke selv inngår blant de knuste eggene i omeletten.
Hvem er dette «man» som sitter med kalkulatoren og finner det riktige svaret?
En åpenbar forskjell på forfatteres bruk av faktiske modeller før og nå er mulighetene for spekulasjon i sosiale medier: om det mon tro ikke kan være noe i personskildringene og i historier om skambelagte hendelser, incest og andre overgrep. I de sosiale mediene ferdes ikke bare forfattere, deres forsvarere og dem som spekulerer i historienes sannhetsgehalt, men også ofrene og deres familier, som opplever at livet deres invaderes igjen og igjen.
Den overordnede konflikten i diskusjonen om «virkelighetslitteraturen» er frihetsbegreper og rettigheter som står mot hverandre – ytringsfrihet versus rett til privatlivets fred, rett til å definere seg selv og ikke bli definert av andre, rett til anerkjennelse og respekt i samme grad og forstand som andre borgere. De etiske dilemmaene løses hverken ved påberopelse av en relativ og udefinerbar estetisk kvalitet, eller et «vi» som angivelig taler på vegne av et kollektiv. De oppheves heller ikke ved å erklære at alle har rett til å fortelle sin egen historie. Vi lever så sammenfiltrede liv at vår egen historie alltid involverer mange andres. Selvbiografisk litteratur omfatter med nødvendighet mye biografisk litteratur, og dermed ender vi igjen opp med å måtte forholde oss til «den andres» behov og rettigheter.
Marianne Egeland er professor i allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo.