Debatt

Sunn konkurranse

Og hvem er «vi utlendinger» egentlig? Som italiensk akademiker stusser jeg over intervjuet med John Peter Collett om utlendingene ved norske universiteter. Collett tegner et skrekkbilde av framtidens norske akademia, der fag som tradisjonelt har forvaltet norsk kulturarv, som for eksempel historie, står i fare. Hvis universitetene fortsetter å satse på internasjonal rekruttering, vil det kunne føre til at «man simpelthen ikke som universitet kan satse på norsk historie», og at «det ikke lenger er mulig for nordmenn å kvalifisere seg til en stilling ved norske universiteter».

Hvem er «vi utlendinger» egentlig?

Det er noe som skurrer her. Jeg vil holde meg til faget jeg forsker på og kjenner best, nemlig nordisk litteratur, som må sies å forvalte kulturarven på lik linje med historie. Er utenlandske akademikere ikke interesserte i, eller har de ikke forutsetningene til å forske på norske emner? Erfaringen min sier det motsatte. Jeg kjenner utenlandske forskere på området som kom hit med topputdanning i disse fagene fra hjemlandet. «Hvem er verdenstoppen i norsk historie?» spør Collett. «Er det noen på Harvard … som gjør at jeg bare må rødme?» Vel, nordisk har sterke miljøer utenlands, primært i USA og Tyskland, og jeg selv ble nylig overrasket over nivået til mine franske kolleger – hvorav flere doktorander, også i historie – som snakket nordiske språk flytende.

Dette fører meg til et annet poeng i intervjuet, nemlig forholdet mellom utenlandsk arbeidskraft og undervisning på engelsk. «Legger vi ned norsk som undervisningsfag på de mest avanserte nivåene, så legger vi ned norsk som et språk det er mulig å tenke med, på det nivået.» Det er jeg langt på vei enig i, men er det slik at utlendinger bare vil kunne undervise på engelsk? Når det gjelder norsk litteratur er ikke dette tilfelle. Vi utlendinger har norsk som arbeidsspråk, akkurat som våre norske kolleger. Jeg kjenner meg ikke igjen i Colletts framstilling.

Problemet koker ned til det viktigste prinsippet for rekruttering i vitenskapelige stillinger – kvalifikasjonene. Fag som forvalter norsk kulturarv stiller krav til kjennskap til og forståelse av norsk kultur og verdier, og slik skal det fortsette å være. Utenlandske forskere har akkurat det samme potensialet som nordmenn til å forvalte kulturarven, så lenge de er kvalifiserte. Økt pågang av utenlandsk arbeidskraft er et uttrykk for en sunn konkurranse som vil tjene norsk akademia på både kort og lengre sikt.

Nordisk har sterke miljøer utenlands, primært i USA og Tyskland.

Giuliano D’Amico er italiensk statsborger og førsteamanuensis i nordisk litteratur, NTNU.

Mer fra Debatt