Elin Ørjasæter forteller i en kommentar til Morgenbladet 21. oktober en historie som sjelden kommer frem. Hun forteller åpent, ærlig og modig om en traumatisk barndom med vold fra en utviklingshemmet storebror, og om en ødelagt familie hvor det ikke fantes noen vinnere. Det er en sterk og viktig historie som skal lyttes til.
Mot slutten av Ørjasæters kommentar brukes Marte Wexelsen Goksøyr som eksempel på det hun kaller et «meget sjeldent eksemplar av godt tilpasset person med Downs syndrom» og av «de få utviklingshemmede som egner seg i offentligheten». Hun fremstilles som et glansbilde på Downs syndrom. De andre, som ikke passer inn i denne beskrivelsen, kaller hun «de ville guttene». Jeg antar at hun da mener voldelige og utagerende mennesker med utviklingshemming. I mellom disse to finnes det ingenting: det er Ørjasæters glansbilde eller «de ville guttene».
Gjennom disse to stereotypiene presenterer Ørjasæter en sterk kategorisering av utviklingshemmede generelt, og mennesker med Downs syndrom spesielt, der hun tegner et både uriktig, fullstendig unyansert og skremmende bilde av at nesten alle utviklingshemmede har en voldelig, seksualisert og utagerende atferd.
Ørjasæters kommentar er lite nyansert og setter ikke oppfølging av utviklingshemmede og deres familier i et historisk perspektiv.
Et annet problem med Ørjasæters kommentar er at hun ikke tar med i betraktningene sine at synet på utviklingshemmede har endret seg mye siden hennes familiehistorie utspant seg for snart femti år siden. Svært mye har skjedd med tanke på kunnskap om hvordan utviklingshemmede og deres familier skal ivaretas, og hvordan ulike former for avvikende og utagerende atferd skal håndteres.
Det samme gjelder mennesker med Downs syndrom. Tidlig innsats og bruk av nye metoder gjør at mennesker med utviklingshemming har helt andre forutsetninger for å lære, dermed kan de inkluderes på en bedre måte enn før. Helsebildet er også et helt annet enn det man hadde for bare noen få tiår siden. Det man vet og kan få til i 2016, gjør at det er godt mulig at Ørjasæters familiesituasjon ville ha vært en helt annen dersom denne historien fant sted i dag.
Det er ingen tvil om at foreldre – og søsken – til barn med spesielle behov møter mange utfordringer på ulike nivåer. Ørjasæter velger likevel å portrettere en stor gruppe mennesker med svært ulike former for utviklingshemminger på en nedsettende og respektløs måte. Kommentaren hennes er lite nyansert, og setter ikke oppfølging av utviklingshemmede og deres familier i et historisk perspektiv.
Det blir skummelt når en sterk offentlig stemme som Ørjasæter skal få lov til å hevde sin rett på følelsene og meningene rundt det å være søsken til mennesker med utviklingshemming og å presentere det som sannhet. Og det blir skummelt og alvorlig når hun ikke klarer å skille mellom generell utviklingshemming, kognitive forstyrrelser, autisme og Downs syndrom på den ene siden og utagerende og voldelig atferd på den andre. Det er overraskende at hun med sine personlige erfaringer ikke er i stand til å nyansere dette bildet eller fortelle sin historie i en større kontekst.
Karete Roksvåg er høgskolelektor i kunst og håndverk ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Har en sønn på tre år med Downs syndrom.