Annonse
00:00 - 07. oktober 2016

Det holder ikke bare å mene «noe»

Annonse

I Morgenbladet 23. september beskriver forfatter Birger Emanuelsen dagens unge forfattere som et felles forbund preget av redsel for å «skrive i utakt». Den minste uenighet, hevder han, «kjennes som et angrep på alt som er satt til side og ofret». Emanuelsen presiserer at han ikke vil «at forfattere skal mene noe om alt», de må bare begynne å «mene noe om det vi holder på med». Det var andre boller før, ifølge Emanuelsen. På Undset og Hamsuns tid, da turte man yppe til strid. Ja, i Emanuelsens «første møter med litteraturen var forfatteren en som skar gjennom». Hamsun kalte for eksempel «Ibsens skuespill for det rene mekaniske kontorarbeide»!

Ja, det gjorde Hamsun, han skydde ikke konflikt, men gikk i strupen på sine (eldre) forfatterkollegaer. Han «mente» mye om det forfatterne «holdt på med» og ryddet samtidig plass til seg selv i den offentlige debatten. Men i motsetning til Emanuelsen, som over hele to sider i Morgenbladet ikke én eneste gang presiserer hva han står for og hvilket litteratursyn han kjemper for, var det liten tvil om Hamsuns synspunkter.

Problemet er hva de mener og hvorvidt det er viktig nok til å strides om.

Emanuelsen ser ikke ut til å ane hva dette «noe» han etterlyser egentlig er. Når han viser til fjorårets essaydebatt, er det ikke hva som sto på spill han vektlegger, men at «alle», til tross for at noen kan ha blitt såret, «kom styrket ut» av debatten. Ja, «den tjente i så måte et høyere formål, utover å være underholdende lesning: De[n] utvidet interessen for, og økte kunnskapen om norsk essayistikk». Hva det hele handlet om? Det er ikke så farlig. Det viktige, virker det som, er at vi med litt distanse kan enes om at debatten var underholdende og formålstjenlig: den økte leselysten og interessen. Saken og hva man faktisk debatterte, skyves i bakgrunnen for en tvungen enighet om debattens positive effekt – og tilbake står Emanuelsen som et uttrykk for det han selv angriper: «Heller enn å stå i uenighetene» ender (også) han i forsoning.

Da Hamsun inviterte Ibsen til å sitte på første rad i Brødrene Hals’ Koncertsal 7. oktober 1891 for å høre foredraget «Norsk litteratur», var det få forbehold og liten tvil om hva den unge forfatteren mente. Det var ikke «noe», det var kort og godt at den gamle mesteren var en tåkefyrste som hadde en «udmærket Hang til at snakke.» Et Dukkehjem var «et Modeprodukt, en Kvindesagsafhandling, et Paafund, en dramatisert Modeidé», altså det Nagel i Mysterier kaller «dramatisert Træmasse». Se det! Hamsun mente ikke «noe». Han gikk til angrep på en hel virkelighetsoppfatning og et samfunnssystem.

Hamsun var en utmerket bølle, og dette forsto avisene. De oppviste lite av Emanuelsens beundring. Tvert imot tordnet pressen mot jyplingen uten dannelse: Hamsuns angrep, skrev redaktør Ola Thommessen i Verdens Gang, var et «kursus i uvidenhed, overfladiskhed og frækhed». Uvitenheten og overflatiskheten står det nok like bra til med i dag, men frekkheten ser ut til å være borte.

Det er vel og bra at forfattere «mener noe». Problemet er hva de mener og hvorvidt det er viktig nok til å strides om. Saken er – om vi da skal tro Emanuelsen – at det ikke synes å være så mye som står på spill for den yngre norske forfattergarde – så lenge man da bare mener «noe».

Frode Lerum Boasson er førstelektor i nordisk litteratur ved NTNU.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»