Annonse
00:00 - 28. oktober 2016

Brutale overgrep – mot hvem?

Annonse

Elin Ørjasæter skriver i sin kommentar i Morgenbladet 21. oktober om hvor grusomt det var å være søster til «en autist», at foreldre med slike barn har nok med å overleve, og at andre barn da ikke får den emosjonelle omsorg de har krav på. Videre hevder hun at «å få et slikt barn eller å ha et slikt søsken ødelegger enhver familie, og at det å ha dem boende hjemme er et brutalt overgrep mot disse barnas søsken.»

Sterk kost, må jeg si. Hun maler på med stor pensel i brede og generelle ordelag, og er dessverre ikke oppdatert. Heldigvis har verden gått framover de siste 25 årene! Jeg har en helt annen historie å fortelle: Med hjelp fra andelslaget Uloba fikk vår familie en ganske annen erfaring. Hos Uloba lærte vi om BPA (Borgerstyrt personlig assistanse) og fikk gjennom at også foreldre kunne være arbeidsleder på vegne av barnet med assistansebehovet. Vi fikk i realiteten BPA som en ressurs til hele familien.

Vårt hjem rommet som regel en eller to assistenter.

Min datter har autisme og kognitiv funksjonsnedsettelse. Min andre datter har såkalt multifunksjonsnedsettelse, også med kognitiv funksjonsnedsettelse. Min sønn er broren deres. Alle er voksne nå. Alle har bodd hjemme sammen og samtidig. Familien ble bare utvidet med personlige assistenter som kom hjem til oss både dag, kveld og natt dersom vi ønsket det. Slik ble det levelig for alle.

Foreldrerollen ble ikke umulig, vi måtte ikke velge mellom våre barn, men kunne være tilstedeværende og tilgjengelige foreldre for alle tre barna. Vi fulgte dem opp både i helsevesen, skolevesen og i fritidsaktiviteter, ved siden av å være yrkesaktive selv. Vårt hjem rommet som regel én eller to assistenter i tillegg til familiens medlemmer. Vi ansatte og lærte assistentene opp selv. Det gikk fint. Vi knyttet bånd.

Fra 1. januar 2015 er BPA blitt en rettighet for alle med stort assistansebehov som ønsker det selv. Også for barn – men da må foreldre ønske det på vegne av sine barn. Og her har det åpenbaret seg et uventet problem: Det viser seg at foreldre ofte velger ut fra sine egne behov framfor barnets. Det vil si at man sender sine barn bort «på avlastning» opptil halvparten av barndommen deres, fordi foreldre er så slitne. Her er de godt hjulpet av kommunenes skremselspropaganda. «Det er så mye arbeid å være arbeidsleder, det er så vanskelig å skaffe assistenter som vil arbeide i private hjem» og så videre. Men det er ikke så mye arbeid: gode assistenter vil gjerne jobbe hjemme, og foreldre får ny energi til å leve livet sitt og til å ta vare på barna sine. Det er vår erfaring. Barn har en åpenbar rett til å bo hjemme sammen med foreldre og søsken, og å få dekket sine grunnleggende behov der, uansett funksjonsnedsettelse. På den måten unngår man vanskelige og utagerende væremåter senere i livet, både for foreldre og barn.

Helga Brun er psykolog.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse