00:00 - 30. september 2016

– Viktig å gå inn i minefeltet

Aftenpostens Ingunn Økland forklarer seg om angrepet på Vigdis Hjorth.

midt i debatten

Ingunn Økland
Kritiker i Aftenposten. Mener Vigdis Hjorths litterære metode
er uetisk.

– Hvorfor mener du Vigdis Hjorths roman Arv og miljø er «ytterst problematisk»?

– På grunn av forfatterens selvbiografiske stil er det nærliggende for leseren å anta at hun indirekte anklager sin egen far for seksuelle overgrep. I hvert fall kaster Hjorth et mistankens lys over en faktisk person. Dessuten mener jeg at forfatteren bruker andres private tekster – brev, meldinger, dikt og e-poster – på en tvilsom måte.

– Er det ikke du – og Aftenposten – som nå mistenkeliggjør Hjorths far ved å insistere på romanen egentlig er en dårlig skjult selvbiografi, og ved å spekulere omkring hva som egentlig skjedde?

– Nei, det er å snu saken på hodet. Når Hjorth i intervjuer sier at boken bygger på personlige erfaringer, er det åpenbart at mange – på egen hånd – vil spørre seg om det også gjelder overgrepshistorien. Men slike spørsmål vil vi litteraturkritikere helst unndra oss. Denne gangen syntes jeg det var viktig å gå inn i minefeltet.

– Hvordan vet du så mye om hva som skjedde i Hjorths familiehistorie?

– Som du kanskje vet, er persongalleriet lett gjenkjennelig for lesere med kjennskap til den konkrete familien. Aftenposten har flere kilder i denne saken, men jeg kan naturligvis ikke oppgi dem her.

– Er ikke dette noe du kun kan si fordi Aftenposten aktivt har gravd seg frem til dokumenter som skal vise at enkelte detaljer fra boken er hentet fra virkeligheten?

– Nei, det er et betydelig antall mennesker som uavhengig av våre saker vil kunne se at det er påfallende likhetstrekk mellom roman og virkelighet.

– Du definerer boken som «virkelighetslitteratur», altså som en bok som til liks med Karl Ove Knausgårds «Min kamp» forsøker å hente kraft fra lovnaden om å rapportere sannheten. Men «Arv og Miljø» presenterer vel seg selv som en tradisjonell roman?

– Hele poenget er å utfordre den urørlighetssonen som er så bekvem for både forlag, forfattere og kritikere. Straks man kaller en tekst for en roman, så er den nærmest utilgjengelig for annet enn litterære kvalitetsvurderinger. Jeg ser det som en kritikers oppgave å anfekte denne typen kontrakter. Jeg tror en åpnere debatt om virkelighetslitteraturen kan bidra til bevisstgjøring om litterære metoder som går ut over enkeltmennesker.

– Hvordan mener du Vigdis Hjorth kunne ha behandlet dette temaet på en moralsk forsvarlig måte?

– Ved å unngå å bruke tekster skrevet av andre personer i privatsfæren, og anstrenge seg mer for å skape en fiksjonsfortelling.

– Frykter du at din tilnærming til dette temaet kan gjøre det vanskeligere for ofre for incest og overgrep å snakke åpent om det de har opplevd?

– Nei, dette er en debatt om bruken av levende modeller og litterær metode. I virkelighetslitteraurens tidsalder er det stadig flere som gir blaffen i å fiksjonalisere. Det blir særlig problematisk når litteraturen rommer anklager om kriminelle forhold eller utlevering av andre menneskers psykiske lidelser.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Kjetil Jakobsens artikkel om Norges vei til velstand og sosial likhet trenger noen utfyllende kommentarer.