I Morgenbladet 23. september anmelder Gunnar Aakvaag boken Levekår og livskvalitet, forfattet av sosiologen Anders Barstad. Sosiologen har i mange år jobbet med å kartlegge hvordan vi nordmenn «egentlig» har det, målt etter objektive og subjektive kriterier. Konklusjonen er at vi har det veldig bra her i landet.
Aakvaag har i tillegg følgende meldingen til en del av sine kollegaer: «Mange ‘kritiske’ norske sosiologer er mest opptatt av å avsløre og utfordre ‘myten’ om det vellykkede og egalitære Norge. Barstads bok viser at dette ikke er noen myte og at det er relativt lite å avsløre».
Følgelig: Det vi nå trenger mer kunnskap om, er ikke flere «avsløringer» av urettferdighet, klasseforskjeller, mentale problemer og så videre, men forskning som viser hvorfor vi lykkes så godt i å masseprodusere velferd og frihet for befolkningen. Vi trenger kort og godt en mer positiv sosiologi, ifølge Aakvaag.
I det samme nummer av Morgenbladet hvor Aakvaags bokanmeldelse står, finner vi en artikkel med overskriften «Fakta, faen», som handler om en «faktafetisjerende offentlighet» og all usikkerheten knyttet til «hva forskning viser». Artikkelen viser blant annet til boken Science in a post-normal age (Funtowicz og Ravetz). I avisas intervju med en av forfatterne, hevder Ravetz at vi sitter med enorme mengder ny kunnskap, men at vi ikke har mer sikkerhet av den grunn. Det som nå trengs, er kritisk refleksjon rundt all denne usikkerheten.
Det kunne vært interessant å få dokumentert omfanget av all denne kritiske velferdsforskningen i Norge.
Overført til norsk velferdsforskning: Man kan hevde (som Aakvaag) at vi nå endelig har fått dokumentert at all kritikk av hvor egalitære og vellykkede vi er her i landet baserer seg på en myte, eller vi kan stille kritiske spørsmål av typen: Hvordan er utviklingsretningen i det norske samfunnet når det gjelder en del av vår velferd? Hva er sammenhengen mellom de enorme investeringer vårt samfunn gjør for å forebygge velferdsproblemer og hva man faktisk oppnår? Hvorfor ser det ut til at «striking in»-problemer (rus, selvskading mv.) kan være i ferd med å erstatte «striking out»-problemer (kriminalitet)? Hvordan skal vi klare å bevare det beste i den nordiske modellen, når det meste av det politiske establishment kjemper for enda mer frihandel og enda sterkere krav om å være «kompetitive»?
Vi kan påpeke, som den svenske samfunnsforskeren Rothstein har gjort, at det «ikke er urimelig å se utviklingen av økende psykiske problemer hos barn og ungdom som en særdeles ødeleggende sivilisasjonskritikk» – en kritikk Rothstein mener burde lede til en grundig revurdering i forskersamfunnet av velferdsstatsforskningen (i Sverige). Og ikke minst kan vi spørre, slik Howard Becker gjorde i en berømt artikkel fra 1967: «Who’s side are we on»?
Selv er jeg nok fortsatt altfor preget av gullaldersosiologenes forfatterskap (jfr. boken Myten om velferdsstaten, utgave både i 1970 og 1989), til at jeg kan slå meg til ro med Aakvaags utlegning av hvor godt «vi» har det her i landet. I boken Forebyggingens historie har jeg prøvd å besvare hvorfor virkemiddelpolitikken, i stor grad basert på social engineering-strategier (handlings-og aksjonsplaner av alle slag) ofte har kommet på etterskudd i forhold til de problemskapende kreftene.
Jeg har, via nærlesing av store mengder offentlig dokumenter, forsøkt å dokumentere politikernes avmektighet i møtet med stadig nye sosiale problemer; jeg har forsøkt å peke på det paradoksale i at politikerne fortsetter med å trykke hardere på omstillingsgassen, mens man samtidig også trykker hardere på forebyggingsbremsen: jeg har forsøkt å stille spørsmål (slik forskere og politikere gjorde på 1980/-90-tallet gjennom prosjektet «Alternativ framtid») om det virkelig ikke finnes noe alternativ til den rådende form for frihandelskapitalisme (har Thatcher virkelig fått rett?). Slike spørsmål er antakeligvis eksempler på det Aakvaag kaller «kritisk sosiologi», og som han synes å mene at vi har for mye av her i landet.
Det kunne vært interessant å få dokumentert omfanget av all denne kritiske velferdsforskningen i Norge (sett i forhold til all annen type samfunnsforskning). Inntil videre befinner jeg meg i motsatt posisjon av Aakvaag.
Dag Leonardsen, Høgskolen i Lillehammer.