Etter at jeg skrev i VG om den sosiale smitteeffekten av massedrap, og anbefalte at pressen lagde noen retningslinjer for å minimere denne effekten har generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, vært i opprør. Både på tv, i radio og i ulike medier. Det er lett å forstå hennes frustrasjon. For frie medier er en av byggesteinene i vårt demokrati. Det er likevel viktig at mediene tar innover seg hvordan de påvirker oss. Selv om man ikke liker forskningen.
Sosial smitte er påvist av Sherry Towers ved Arizona State University. Effekten finnes kun for skyteepisoder som involverer flere enn fire mennesker, og gir en effekt på opptil 30 prosent med sterkest virkning de første 13 dagene. Skyteepisoder som involverer tre eller færre personer, skaper ingen smitteeffekt, noe som ifølge forskerne kan forklares med at slike hendelser ikke gir den samme medieoppmerksomheten.
Stavrum later til å tro at en smitteeffekt vil føre til en ustoppelig voldsspiral, og viser til at det var færre terrorangrep i 2015 enn i 2006, 2007 og 2013. Dette er heldigvis ikke tilfelle, for sosial smitte er selvfølgelig kun en av mange årsaker til massedrap. Men at sosial smitte bidrar som en utløsende faktor, er ikke overraskende, gitt hva vi vet om hva som styrer menneskelig atferd.
Hva er det som gjør at noen lar seg påvirke? Og ville de gjennomført massedrapene sine uansett?
Stavrum later videre til å tro at et premiss for at mediene bidrar til å spre smitten er at mediene har opptrådt uetisk – og argumenterer for at fraværet av klager på medienes terrordekning betyr at det ikke finnes noen smitteeffekt. Da er det viktig å understreke at smitteeffekten av massedrap ikke beror på uetiske medier. At mediene dekket selvmord på en måte som førte til flere selvmord, var heller ikke utrykk for en uetisk presse. Det berodde på at pressen ikke forsto sin egen rolle som utløsende faktor, slik Stavrum ikke forstår effekten av sosial smitte når det gjelder massedrap.
Jeg beskylder ingen i media for etiske overtramp hva gjelder terrordekning. Jeg informerer kun om hva den nyeste forskningen forteller oss om årsaksmekanismene som styrer menneskelig handling, i dette tilfellet massedrap, som er betydelige vanskeligere å dekke på en forsvarlig måte enn selvmord.
For der mediene enkelt tok grep rundt selvmord, og for eksempel lar være å omtale metoder, er det vanskeligere med en avveining rundt massedrap. For allmennheten må forstå virkningsmekanismene rundt massedrap for å respondere på best mulig måte, og sosial smitte er kun en del av bildet. En annen betingelse for terror er tilstedeværelsen av våpen, noe Towers også beskriver. Fordi den amerikanske kongressen har lagt ned et forbud mot at offentlige midler skal brukes på forskning som fremmer våpenkontroll, måtte forskerne gjennomføre studien på sin egen fritid.
Så feil kan det bli når staten begynner å legge føringer på fri forskning eller frie medier. Derfor har jeg heller aldri argumentert for at staten skal sensurere media. Dette må være et initiativ som kommer fra mediene selv, for eksempel slik som Lena Lindgren gjør det i Morgenbladet 19. august.
Hva mediene bør gjøre helt konkret, er vanskelig å være sikker på, for det siste vi ønsker er en situasjon der viktige problemer unndrar seg offentlighets lys. For allmenheten trenger å vite om massedrap. Vi trenger å vite hva som påvirker noen til å utføre disse. Hva skjedde i barndommen? Hva skjedde i ungdommen? Hva skjedde i voksenlivet? Hvordan kan vi som storsamfunn stoppe dette? Hvem andre enn pressen kan sikre en åpen og ærlig diskurs rundt dette?
Etter 22. juli uttalte tidligere PST-sjef Janne Kristiansen at «selv ikke Stasi kunne avslørt Breivik». Og få klandrer PST for at de ikke avslørte Breivik i tide. De som derimot forsto at Breivik var i ferd med å bli en tikkende bombe, var Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Dette er informasjon som er viktig i den offentlige samtalen for at vi skal kunne ta stilling til om det er et mer potent barnevern eller datalagringsdirektiv vi trenger for å trygge Norge. Eller er det bedre helikopterberedskap?
I den grad Stavrum tar innover seg at det finnes noen smitteeffekt, skyver hun sosiale medier foran seg med spørsmålet: Hva er vitsen med retningslinjer for de tradisjonelle mediene når vi ikke kan styre de sosiale mediene? Argumentet fremstår ikke som spesielt veloverveid, fordi Facebook er det mest brukte sosiale mediet som i aller høyeste grad sensurerer seg selv. Faktisk i så stor grad at norsk presse har bedt Facebook om slutte å sensurere Skandinavia, fordi vi er et mer liberalt samfunn, med større toleranse for det meste.
Argumentet faller også sammen fordi vi ikke snakker om sosial smitte som en enten-eller effekt. Masseskytinger som involverer kun tre personer, får også mediaoppmerksomhet. Den er bare for liten til å skape noen signifikant smitteeffekt. Dette tyder på at det er mengden medieoppmerksomhet som er avgjørende, ikke hvilken kanal vi får den servert i.
Vi vet for lite om akkurat hvordan den sosiale smitteeffekten fungerer. Hva er det som gjør at noen lar seg påvirke? Og ville de gjennomført massedrapene sine uansett? For selvmord vet vi at sosial smitte ikke bare forskyver handlingen i tid: Det er en utløsende faktor som øker antallet selvmord. Det er grunn til å tro at det samme gjelder massedrap.
Anders Gravir Imenes er psykolog / Stipendiat ved UiO.