---
Dette er saken
Jon Refsdal Moe, dekan ved Teaterhøgskolen og spaltist i Morgenbladet, kritiserte i avisen 2. september katalogen til Ibsenfestvalen 2016. Denne kronikken er Nationalthetrets svar på tiltale.
---
Den internasjonale Ibsenfestivalen 2016 er akkurat avsluttet. Under festivalen vises internasjonal scenekunst av verdensklasse på Nationaltheatret. Og oppgaven til teatrets kommunikasjonsavdeling er å formidle dette slik at det skaper oppmerksomhet og mobiliserer publikum. Lykkes vi? Derom strides mediekommentatorene. Men tallenes tale er i alle fall klar: De foreløpige tallene viser at Ibsenfestivalen 2016 har satt publikumsrekord med 16 486 besøkende på Nationaltheatrets egne forestillinger, gjestespill og arrangementer – mot 13 400 på forrige festival, i 2014, som også var rekordoppslutning. Dette innebærer en publikumsøkning på hele 23 prosent.
Det er også gledelig at vi i år kan vise til 73 prosent belegg, mot 68 prosent i 2014. Kommunikasjonen har dermed gitt gode resultater i forhold til å friste et størst mulig publikum til å oppleve teater av høy kvalitet.
Men ambisjonene stopper ikke her. Ibsenfestivalen har tidligere i litt for høy grad båret preg av å være en bransjefestival. Det er vårt samfunnsoppdrag som statlig subsidiert kulturinstitusjon å åpne teatret og festivalen – og la enda flere få muligheten til å oppleve kulturgodene. Tallene for årets festival viser en økning i andelen publikummere utenfor bransjen.
Publikumstilstrømningen skyldes selvsagt et sterkt kunstnerisk program. Men det hjelper som kjent ikke med et godt produkt, dersom folk ikke vet om det – eller ikke opplever at det er relevant for dem.
Festivalens knallgule farge, logo med humoristisk Ibsen-piktogram og bruddet med forventningene om hvordan et teater skal kommunisere, har skapt både begeistring og irritasjon. Særlig er det nyordet «ibster» som vekker oppsikt, samt Skam-referanser og henvisning til Yoko Ono og John Lennons omfavnelse av Ibsens verk.
Jon Refsdal Moe, dekan ved Teaterhøgskolen og spaltist i Morgenbadet, mener dette er infantilisering av publikum, og anmelder Anette Therese Pettersen sier seg langt på vei enig. Mens andre i teaterfeltet, og ikke minst publikum, er begeistret. Teateranmelder i NRK, Karen Frøysland Nystøyl, uttaler at «Ibsen kler det gule. Dette liker jeg.»
Og anmelder Klaus Rothstein i den ledende danske kulturavisen Weekendavisen skriver: «Et knæfald for de unge? En leflen for det moderne? Som når festivalen siger, at Ibsen udvider rammerne for både kunsten og samfundsdebatten, iført ikoniske briller og karakteristisk skæg – en ægte ibster! Nej, det her er faktisk ganske morsomt og slet ikke uden selvironi.»
Vi har forsøkt å åpne opp, senke skuldrene, leke med populærkulturelle referanser og kommunisere Ibsen på en uhøytidelig måte.
Henrik Ibsen er Norges største kunstner gjennom tidene. Men hvilket forhold har nordmenn flest til vår store verdensdramatiker – som fremdeles fornyer teaterkunsten: Opplever vi at han angår oss? Identifiserer vi oss med problemstillingene han tar opp? Ser vi rekkevidden av hans verk? Vår påstand er: Ikke i stor nok grad. Og det har vært utgangspunktet for formidlingen av årets Ibsenfestival. Vi tror det er grunnleggende at vi som jobber med kulturkommunikasjon innser at ikke engang Ibsen kan formidles innforstått eller med en holdning om at alt skal gjøres som det alltid har vært gjort.
Så vi har forsøkt å åpne opp, senke skuldrene, leke med populærkulturelle referanser og kommunisere Ibsen på en uhøytidelig måte. Ha det litt gøy med hva Ibsen sto for, rett og slett. Alle trenger selvsagt ikke le – men det er også et viktig poeng, som kritikerne unnlater å nevne, at de mer lekne elementene bare utgjør en liten brøkdel av en 116 siders katalog – der man også finner lengre og seriøse artikler. Og der alle festivalens forestillinger og arrangementer kommuniseres på egne premisser. For mediefolk burde det strengt tatt ikke overraske at man i redaksjonelle publikasjoner veksler mellom tungt og lett, langt og kort, høyt og lavt.
Det har som kjent alltid vært enklest å sitte på sidelinjen og ironisere. Vanskeligere å forsøke å erobre nytt land og få til en endring. Jeg sier ikke at Jon Refsdal Moe skal slutte med å dekonstruere kulturformidling. For det er underholdende lesning. Og ideen hans om å gjøre Ibsen til en Pokémon er virkelig god. Så god at vi i kommunikasjonsavdelingen på Nationaltheatret har diskutert muligheten for lenge siden.
Jeg tror vi må innse at det norske statsfinansierte kunstmiljøet rett og slett har litt å lære av folka bak Pokémon Go. For vi vil vel ikke at dataspill og andre kommersielle produkter skal kommuniseres råere, bedre og mer effektivt enn kunst og kultur?
Så konklusjonen er: Ja, vi er skamløse. Kan vi få flere til å se godt teater, er vi villige til å gjøre nesten hva som helst.
Ida Margreta Halvorsen er kommunikasjonssjef for Nationaltheatret.