Å komme ut av skapet var den gangen utenkelig.
Tirsdag denne uken skjedde noe som kanskje ikke burde vært så viktig, men som utvilsomt er det. For første gang noensinne sto en profesjonell skateboarder frem som homofil. I en dokumentar på VICE sports fortalte Brian Anderson – et av skateboardings største navn de siste to tiårene – at han endelig har bestemt seg for å være åpen om legningen sin.
Alle som har bladd i et skateboardmagasin, kjenner fortellingene om ikke å passe inn i streite oppvekstmiljøer og lagidretter, og å finne seg selv i den inkluderende brettfamilien. Så hvorfor tør eller vil da ingen andre enn Anderson være åpent homofil skater?
En del av svaret er at skateboardmiljøet har en historie med homofobi som sjelden snakkes om. «Folk hadde reagert veldig annerledes om jeg sa dette for femten år siden», sier Anderson til VICE.
Det fikk for eksempel Tim Von Werne erfare. For litt over femten år siden var han en ung og lovende skater. I et intervju fortalte han at han var homofil. Da sponsoren – brettprodusenten Birdhouse – så det, ble artikkelen stoppet. Kort etter ga Von Werner opp skateboard-karrieren.
Brian Anderson derimot, holdt seksualiteten sin hemmelig og gjorde suksess. I 1998 signerte han sin første profesjonelle kontrakt. Året etter ble han kåret til Skater of The Year i det prestisjetunge magasinet Trasher. Å komme ut av skapet var den gangen utenkelig.
Nå avdøde Jay Adams blir ofte hyllet som en av skateboardkulturens gudfedre. Mindre omtalt er det at han i 1982 ble dømt til seks måneders fengsel etter et overfall på to homofile menn som endte med at den ene av dem mistet livet. I boken Scarred for Life: Eleven Stories About Skateboarders (2004) går han detaljert gjennom hendelsen: Full og omkranset av venner ropte han uprovosert etter to ukjente menn – en svart og en hvit – som holdt hender: «Fuck you, you fucking homos!». Han sparket så ned den hvite av dem og angrep kjæresten – «Come on! Nigger! Faggot! I'll kill you!» – men ble selv slått i bakken. Adams venner kastet seg over mannen, slo ham ned og sparket ham mens lå nede. Da de var ferdig med mishandlingen, var mannen død.
Jay Adams ettermæle som ikonisk skater og rufsete, tragisk helt, er befestet av særlig to filmer, dokumentaren Dogtown and Z Boys (2001) og spillefilmen Lords of Dogtown (2004). Ingen av dem nevner hendelsen overhodet. Innrømmelsen i Juice Magazine — som altså gjelder hatvold og drap – er svar på spørsmålet «What does punk rock mean to you?» og blir fulgt opp med «Did skateboarding stop being fun for you?»
I 1994 ble en annen profesjonell skater, Josh Swindell, dømt til 19 års fengsel for forsettlig drap på en homofil mann etter et barslagsmål. Bakgrunnen var at Danny Way – en langt mer berømt og fortsatt aktiv skater – ble forsøkt sjekket opp av den homofile mannen. Way forklarte selv at han derfor slo ham ned, for så selv å bli slått ned av en dørvakt. Mannen ble senere funnet død med ansiktet «beaten beyond recognition». Way ble aldri tiltalt. Hendelsen har siden i stor grad blitt glemt. Selv dokumentaren Waiting For Lightning (2012) som skal fortelle Ways livshistorie, utelater den totalt.
«Å høre «faggot» hele tiden fikk meg som ung til å tenke at dette var veldig farlig å snakke om», sier Anderson, og fortsetter: «Mange av disse barna har ikke noe håp. Å høre hva jeg gikk gjennom, at alt ble bedre, at jeg følte meg mye gladere og friere og ikke trengte å ha all denne skammen begravd inne i meg – å dele det budskapet var viktig for meg.»