00:01 - 23. september 2016

Oftestads mageubehag

Morgenbladet har de siste par ukene gitt stor plass til Eivor Andersen Oftestad og hennes bok Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år, med stor omtale av boken i avisen 26. august, og essay av forfatteren et par uker etter.

Jeg har lest boken, og finner den velskrevet og interessant, med et vell av viktig stoff. Ved hjelp av det som må sies å være illustrerende karikaturer av ulike epoker, omtaler hun tiden da det å bli gravid og føde var en gudegitt forpliktelse. Hvis kvinnen døde for å oppfylle dette idealet, var også det noe som sto i Guds hånd. Den tiden kaller hun «tidlig protestantisk kultur». Så kom industrisamfunnet, hvor hun mener at «barneproduksjon» ble sett på som samfunnets ansvar.

Nå er vi, etter Andersen Oftestads inndeling, i den postindustrielle velferdsstaten, der «barnedesign» har blitt individets ansvar. I denne delen synes jeg hun har noen gode poenger, men at hun trekker generaliseringene vel langt. Og så, i bokens siste del, som handler om fremtiden, faller hun etter min mening ut i grove spekulasjoner. Som en konklusjon på boken synes hun å støtte seg på Sigrid Undset. Undset mente at dersom «retten» til å bestemme over å få barn skulle slå igjennom, kunne følgene bli at barna senere ville bestemme over sine foreldres liv og død, som kunne føre til at de ville ta livet av syke og skrøpelige ved å skyve dem utfor «ættestupet» i stedet for å vise dem omsorg.

Jeg har sett flere ganger at en i teologiske og religiøse kretser postulerer at abort og eutanasi er forbundet med hverandre.

Andersen Oftestad er forsker på Menighetsfakutetet. Jeg har sett flere ganger at en i teologiske og religiøse kretser postulerer at abort og eutanasi er forbundet med hverandre, og at aksept for det ene automatisk er aksept for det andre. Andersen Oftestad refererer også til transhumantisten Ole Martin Moen. Hun tolker hans syn til støtte for «ideell reproduksjon og selvbestemt død». Her mener jeg at hun bruker et helt uvanlig synspunkt til støtte for eget syn.

Selv er jeg lege, og i vel tyve år har jeg deltatt i globalt arbeid for å redusere sykelighet og dødelighet forbundet med graviditet, fødsel og abort hos kvinner i fattige land. Jeg har blant annet sittet i styret til Ipas, som arbeider for å få ned sykelighet og dødelighet fra abort, og ledet styret i Reproductive Health Matters, et feministisk, vitenskapelig tidsskrift om seksuell helse. Fortsatt dør det noen titusen kvinner av farlige aborter i verden, og syv millioner får behandling for abortkomplikasjoner. I diskusjoner knyttet til ulike miljøer jeg deltar i er ikke eutanasi et tema som på noen måte sees på som knyttet til abort.

Så snakker Andersen Oftestad om viktigheten av «det helt fysiske forholdet mellom generasjonene». Jeg forstår det slik at hun her snakker om gener. Men dermed gjør hun det hun kritiserer sine «motstandere» for, nemlig å redusere mennesker til basal biologi. I boken legger hun stor vekt på at det lever 30 000 barn i Norge som resultat av assistert befruktning. Det høres mye ut. Men det utgjør faktisk en liten prosentdel, omtrent på nivå med de 3–4 prosentene barn som på 1700-tallet ble født utenfor ekteskap, ifølge boken. I tillegg kom at en god del barn hadde annen biologisk far enn han som var gift med moren. Oppfatningen av at det på den tiden fantes en ubrutt biologisk generasjonslinje var en illusjon. Tar ikke Andersen Oftestad konsekvensene av de fakta hun så prisverdig skriver om i boken sin når hun uttrykker bekymring for at generasjonslinjen brytes med dagens teknologi, og på det grunnlaget postulerer mulig bortfall av kjærlighet, omsorg og solidaritet mellom dem som anser seg å være i familie?

Oftestad beskriver mageubehag da hun så gravide kvinner og småbarnsmødre demonstrere mot at fastleger skulle ha adgang til å reservere seg mot å henvise til abortinngrep. Jeg anser at kvinnene demonstrerte for et livsløpsperspektiv. Kanskje hadde kvinnene tatt abort tidligere i livet, kanskje ville de gjøre det senere. At de viste solidaritet med kvinner i en annen livssituasjon, ser jeg som et overskudd.

Oftestad er klar på at hun mener at det uten religion ikke «finnes noen argumenter mot eutanasi, mot sortering eller mot kjøp og salg av arveanlegg». Det er greit at hun sier det i klartekst. Og hun etterlyser en «ny humanistisk feminisme». Men feministisk humanisme og sekulær etikk finnes allerede. Disse kan utvikles videre, og jeg ser ikke behovet for at det skal komme noen helt nye.

Berit Austveg jobber som lege.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse