1913, 1964, 2009. Kvinnelig stemmerett, fri abort og likekjønnet ekteskap har alle maktet å feste sine klør i det norske samfunnet. Enda et kulturelt jernteppe er nå i ferd med å slå sprekker, og de moralistiske basunene har satt til å blåse for fullt. De påkaller ragnarok. Endetiden er nær. Mannen med ljåen står på samfunnets dørstokk, og det er anstendighetens og moralens ellevte time – for ørtende gang.
2016. Denne gangen er synderen aktiv dødshjelp. Jan Grue, forfatter og professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitet i Oslo, fyrte opp sin basun i forrige utgave av Morgenbladet. Døren er åpnet, varsler han: det er for sent. En periode med forherligelse av død i kulturen og i media har begynt, akselerert av den sekulære moderniteten. Den nye eutanasibevegelsen stammer etter sigende fra samme røtter som eugenikken, som herjet og forårsaket ubeskrivelige lidelser i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet.
Én ting er Grue god på. Han har en slående evne til å demonisere sine meningsmotstandere, og inviterer på ingen måte til god samfunnsdebatt. Han virker mer interessert i å synge sin klagesang. Han trekker en rød tråd fra 1900-tallets eugenikk, som tok livet av millioner av uskyldige, til dagens eutanasibevegelse. Forkjemperne for legalisering av denne kroppslige retten – ordinære menn og kvinner, som på grunnlag av enten erfaring eller prinsipp har nådd den konklusjon at de mener staten burde legge opp til en viss grad av selvbestemmelse vedrørende ens død – tildeler Grue gjennom sin retorikk helt grusomme konnotasjoner. Det er et ledd i hersketeknikken som gjennomsyrer Grues essay: i beste fall er det et resultat av fullstendig mangel på forståelse for eutanasibevegelsens motivasjoner.
Vi «feirer» ikke selvmord i avisene, slik Grue fremstiller det.
Mennesker som virkelig ikke ønsker å leve, og ser morgendagen og hverdagen som en plage, burde ha muligheten til å ta et selvstendig valg om å ende livet. Én ting er sikkert: det må diskuteres om lovverket burde ta høyde for dette ønsket, som ikke bare få nordmenn sitter med, og eventuelt hvor grensene skal settes for hvem som skal kvalifisere til å være mottakere av et tilbud.
At belysningen av eutanasi og problematikken rundt temaet for tiden har medvind i kulturelle strømninger, og nyter stor oppmerksomhet i medieoppslag fra tid til annen, er ikke et tegn på at samfunnets samvittighet forvitrer. Interessen for eutanasi i det offentlige ordskiftet er ikke et produkt av en manglende tro på fremskritt. Vi «feirer» ikke selvmord i avisene, slik Grue fremstiller det. Vi har ikke åpnet Pandoras eske: vi har ikke blåst opp dører som ikke kan lukkes. Dette er retorikken som ikke sjelden blir brukt av status quo under de store, politiske dragkampene om moralske eller tradisjonelle spørsmål. Syndefloden har latt vente på seg. Samfunnsmoralen har ikke forvitret. Kulturen har overlevd tragedier langt verre enn de moralistiske krampetrekningene som til enhver tid følger når samfunnsutviklingen går mot mer forståelse, mer åpenhet, og mindre tabu.
Jørgen Hammer Skogan er bachelorstudent, sosiologi, UiO og styremedlem i AUF i Akershus.