Kommentar

Maren Celius-Blix: Etter hagefesten

Klikkingen fra et par stiletthæler på vei hjem fra den sagnomsuste årlige Fafo-festen, er eneste tegn til liv i Borggata nå. En markløper av prydbuskgrener, tannpirkere og physalisblader ruller prærieaktig nedover Drammensveien 99. «Så det er dette som er ironi …», tenker en renholdsarbeider i Bjørvika, som skrubber vekk de siste sporene etter Klassekampens jordbær- og champagnefest. Og på takterrassen av et høyhus i Oslo sentrum leter en Aftenposten-journalist febrilsk blant søppelsekkene og tomflaskene etter flere kjendiser å ta selfie med før det er for sent. Det er blitt september, og hagefest-sesongen er over. Hovedstadens kulturelite må tilbake til hverdagen. Det er slutt på å tilbringe kveldene tett omkranset av hverandre i ærverdige forlagshager, i gildt passiar om egne uvurderlige bidrag til offentligheten. Nå må i stedet de neste åtte-ni månedene tilbringes tett omkranset av hverandre på Kulturhuset og Lorry, i gildt passiar om egne uvurderlige bidrag til offentligheten.

«Vet dere ikke at jeg er invitert?» protesterer han høylytt. «Jeg er alltid invitert!» Men personalet viser Knut Olav Åmås ingen nåde.

Noen takler overgangen dårligere enn andre. Mímir Kristjánsson sjangler ut av Forlaget Oktobers sensommerfest. Prosessen er lang og strabasiøs når man bare har musserende til rådighet, men nå har han lagt seg selv på sprit for vinteren. I Brugata skyver en haltende, uflidd mann en handlekurv foran seg. Den er fylt med tomme champagneglass, møysommelig pakket inn i jordtonede blazere. Mannen nektes adgang til 7-Eleven. «Vet dere ikke at jeg er invitert?» protesterer han høylytt. «Jeg er alltid invitert!» Men personalet viser Knut Olav Åmås ingen nåde. Samtidig, et annet sted i byen, arbeider Erling Fossen med å perfeksjonere selskapsleken han omtalte i D2 18. august i år – en lek som går ut på å kun snakke med mennesker en selv anser for å være under seg på den sosiale rangstigen. Heldigvis for Erling Fossen begrenser ikke dette hans utvalg av samtalepartnere nevneverdig, hverken i selskaps- eller dagliglivet. Det legger dog en demper på stemningen når han åpner disse samtalene ved å redegjøre for lekens premiss, men tilhørerne svelger dette diskret ned med litt hummus eller chèvre.

I vår frykt for parallellsamfunn har vi hele veien rettet fokuset mot trossamfunn, privatskoler og bydeler med fremtredende fremmedkultur. Men hvem passer på norsk offentlighet utenom hagefestsesongen, slik at ingen faller gjennom sprekkene? Etter at tapasbrettet er gjort kål på og Charlotte Thorstvedt har lukket Itunes, hvem sørger for at Harald Eia har noe meningsfullt å gå til og ikke bare reker rundt på Civita-frokoster og blir radikalisert? Når den rosérøde himmel mørkner, sliter frådende samfunnsdebattanter fingertuppene til blods over tastaturet i forsøk på å innlede den offentlige ordstriden som vil sikre dem plass på neste års eksklusive gjestelister. Lediggang, frykt og utenforskap er kjente faresignaler. Tilhører ikke også kultureliten flokken Per Fugelli formanet oss å passe på? Vis overbærenhet med redaktøren som nikker påtatt engasjert i fem minutter når ekspeditøren tilbyr henne pose. Vern om forleggeren som hilser på alle uteliggere han møter i den tro at det er Pushwagner. De prøver bare å overleve til neste sommer.

Mer fra Kommentar