00:01 - 23. september 2016

Lage noe på … humor?

Undertegnede anmelder klassisk og samtidsmusikk for avisen du nå holder i hånden. Det forhindrer ikke at jeg tidvis er hylende uenig med samme avis’ journalistiske dekning av samme felt. Som når Morgenbladets journalist Marius Lien spør om humor overhodet hører hjemme i «den gravalvorlige samtidsmusikken» (16. september). Ikke bare er jeg trøtt av den nedlatende holdningen og de billige poengene, premisset er dessuten fullstendig passé.

Den musikalske modernismen er en sammensatt affære, men om vi tar overflateversjonen, er det uproblematisk å vedgå at gapskratt og latterbrøl ikke er det første man tenker på. Da kanskje heller mørkkledde herremenn som bak digre noteark nevrotisk forsøker å tyde denne verdens uhyrlige kompleksitet, ofte med lite annet enn forvrengte «hark» i en (dekonstruert) klarinett som resultat. Kan det ligge et alvor bak dette? Ja, faktisk. Men kan det også være at alvoret blir komisk? Igjen, ja. Hm, men kan det også være at komponistene selv har innsett dette? Atter en gang – og som komponisten Rolf Wallin raskt repliserer Lien i reportasjen: Svaret er ja.

Samtidsmusikkens institusjoner i Norge, med Ultima og Ny musikk i spissen, har de siste årene arbeidet bevisst, klokt og tålmodig med å snu bildet av samtidsmusikken som noe alvorstungt og støvete. Begge tiltrekker seg nytt publikum, folk som antagelig vil ha problemer med overhodet å finne mening i spørsmålet om samtidsmusikk og humor. Det skyldes også en rekke komponister som ytterst selvransakende og med intens selvironi, har tatt for seg den beklemmende seriøsiteten.

Ikke bare er jeg trøtt av den nedlatende holdningen og de billige poengene, premisset er dessuten fullstendig passé.

Innfallsvinklene er flere, fra det hysteriske hos Trond Reinholdtsen, over det sentimentale hos Ultima-direktør Hagen selv, til mildere og underfundige smil, som hos Øyvind Torvund, eller genuint komiske koblinger av media som hos Kristine Tjøgersen. Øyvind Mæland, en av våre mest begavede yngre komponister, anvender en hagesaks i innledningen til verket Vinaigre, urfremført på Ultima. Men da saksen ble lagt ned, forsvant også humoren, ifølge Morgenbladets utsendte, som unnlater å nevne både komponist og verk.

Nå tenker du kanskje at dette innlegget, implisitt og nok en gang, innhentes av det samme alvoret som Morgenbladets Lien forsøkte å hinte om over tre sider. Men for å bruke journalistens eget grep: «Kjenn etter», kunne det også være at du var ørlite lei av kvikke ideer som lar saken selv forsvinne bak en folie av oppblåst selvbevissthet? Min antagelse: Svaret er ja.

Emil Bernhardt er frilans musikkritiker. Han anmelder klassisk musikk og samtidsmusikk for Morgenbladet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»