Annonse
00:01 - 23. september 2016

Et forsvar for opplysning

Annonse

Hun skriver godt, Nina Witoszek. Som når hun i Morgenbladet-kronikken «Et forsvar for eurosentrisme» (16. september) forteller om hvilket eventyrlig kontinent vi lever på. Men vi bekjemper ikke ekstremisme ved å fortelle nye eventyr. Derfor trenger vi ikke mer eurosentrisme.

«Kulturell selvkritikk er en sympatisk europeisk verdi, som gir rom for Dag Herbjørnsrud også,» skriver hun. Mon det. Witoszeks utgangspunkt er min nye bok Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press) og et intervju i Klassekampen. Jeg uttalte meg om utfordringene fra den nye vekkelsen av eurosentrisme og Vesten-dyrkelse som har hjemsøkt de skandinaviske land etter den kalde krigen.

Det som på 1990-tallet var en uskyldig akademisk øvelse hvor man definerte «vår kultur» på nytt etter Sovjetunionens fall, er i dag blitt del av et større politisk og kulturelt samtidsdrama. Både Profetens Ummah-aktører, Eurabia-ideologer og Pegida-krefter inngår i denne nye kampen om fortiden for å stå sterkere i nåtid og fremtid. Også i Russland, Kina og arabiske land ser vi tilsvarende etnosentriske ideologier: Det handler om å sette grenser. Romantisere egen «unik» kulturtradisjon. Skape forestilte fellesskap og utenforskap basert på mytologiske fortidsskildringer.

Witoszek ser nytt om mangt. Ikke hadde jeg tenkt at mitt prosjekt kunne ses i sammenheng med Terje Tvedts. Men hennes fremstilling av Europas historie er tradisjonell. Hun viser til Kolakowski for å gjenfortelle at europeere oppdaget sine «felles verdier» etter slaget mot osmanerne i Wien i 1683. I likhet med dagens nordmenn fikk nok også Witoszek i Krakow lære om Polens heroiske konge, Jan Sobieski, som jaget tyrkerne.

Europa er ikke bare Kant og Averroes, men også Putin, 22. juli, Srebrenica, Brexit, Ukraina-krig og økende aversjon mot selvkritikk.

Tydeligvis passer det ikke inn i dagens europeiske eller islamske fortellinger at det var sunnimuslimske soldater, såkalte lipka-tatarer fra dagens Litauen, som kjempet ved Sobieskis side. Den tatarske obersten Samuel Murza Krzeczkowski skal endog ha reddet den polske kongens liv. Protestantiske Danmark-Norge bisto ikke med noe. Og på de muslimske osmanernes side mot habsburgerimperiet i Wien sto ikke minst lutherske Thököly og den katolske Solkongen i Frankrike.

Jeg har forståelse for at Witoszek synes min kritikk av dagens Europa-mytos «svir». Hun tenker på de østeuropeere som gikk i fengsel for å «vende tilbake til Europa». Men nei, det var ikke Europa dere lengtet etter, Nina. Dere lengtet etter det totalitæres fall, etter folkestyre, etter ytrings- og tankefrihet. Slik man gjorde i Norge fra 9. april 1940. Slik tunisierne gjorde da de i januar 2011 bedrev den ypperste selvkritikk, ved å jage en diktator fra landet.

Alle lengtet dere etter det gode styre, slik Aristoteles beskriver det i «Politikken». Der kan vi lese at det eldste og beste demokrati fantes i fønikiske Kartago i Nord-Afrika, i dagens Tunisia. Forfatningene i Athen, Sparta og på Kreta har han mindre til overs for. Skal vi tro Aristoteles, er det vel så gjerne tyranniet som er kjennetegnet på de greske bystater. Og «europeere» avfeier han med at de er «livfulle, men står tilbake når det gjelder intelligens».

Også Platon, Augustin, Dante, Cervantes, Shakespeare, Holberg, Voltaire og Wergeland står i kontrast til vår tids orientalisme. Dagens eurosentrikere bryter med den europeiske kanon. Mens Edward Said i «Orientalismen» bidrar til å gi et skjevt bilde av klassikerne.

«Vi er som fagfolk ansvarlig for de eventyr om fortiden som vi bringer videre – og ikke minst for de historiske analogiene vi lar passere ukommentert,» har Trond Berg Eriksen skrevet. Jeg deler Witoszeks bekymring for økt europeisk konflikt, men vil det hjelpe å skape nye naturmytologiske fortellinger om et gloriøst Europa? Er ikke slike eventyr en del av problemet, noe som nører opp under ekstremistenes tro på islamske eller europeiske uavhengighetserklæringer?

Forestillingen om et tidløst europeisk, eller afrikansk, verdifellesskap er en luftspeiling. Like lysende som fyrtårnet Albania, like håndgripelig som et fata morgana. Europa er ikke bare Kant og Averroes, men også Putin, 22. juli, Srebrenica, Brexit, Ukraina-krig og økende aversjon mot selvkritikk.

Det er alvor nå, Europa brenner. «Globalkunnskap» utfordrer noen av våre allmenne fortellinger. Som Witoszek påpeker, har jeg vist til konkrete eksempler, inkludert meg selv, på vår tidsånd – men ingen skandinav kritiseres med navn (mulig unntak for Rune Slagstad, s. 410). Målet er kun systemkritikk.

Europa var en fønikisk prinsesse. Hun er død nå, og vi har drept henne. Fremover gjelder det hvilke fortellinger vi skal tro på.

Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker og forfatter av Globalkunnskap.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Forfatterforeningen har beklaget den formen æresrettens arbeid tok.»
«En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones.»
«Det er ikke treffende å karakterisere forslaget som masseovervåkning av egne innbyggere.»
«Det er både trist og provoserende at Kyrre Wathne tillater seg å si noe så historieløst og reduserende.»
«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»