Annonse
00:00 - 09. september 2016

En kur mot tåkeprat

Fem år på universitetet lærer deg mye nyttig, men også dette: Å skrive uforståelig.

Vi lider av sjargongfeber, som i andre rekke smitter over på studenter. Gjennom et studie­løp får de lite eller ingen trening i å skrive godt, skriver artikkelforfatterne. Foto: Christian Belgaux
Annonse

De siste årene har nye dørskilt dukket opp i korridorene på norske universiteter og høyskoler. Ved siden av kjente titler som «professor» og «kontorsjef» finner vi nå «kommunikasjonsrådgiver». De er del av den store formidlingsbølgen som skyller over landet. Mediene hungrer etter vitenstoff. Rektor blogger, professor skal på Twitter og forlagene gir ut bøker om hvordan akademikere kan bli klikkvinnere. Vi som er opptatt av formidling, har aldri hatt flere venner og færre motstandere. Nettopp derfor har vi et problem.

 

Forskningsformidling er blitt som jordbær og sommersol: Det er lett å være tilhenger, uten å gi noen begrunnelse. Når en forsker får en tekst på trykk, blir den lagt ut på universitetets Facebook-sider, og alle smiler tilfreds, fra redaktøren til rektoren til skribenten selv. Enda en på trykk. Formidling er blitt et mål i seg selv – noe alle kan være enige om at er bra, uten å tenke over hvorfor. Men måten vi driver forskningsformidling på er i virkeligheten dypt problematisk.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».
Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.