Annonse

Annonse

00:00 - 09. september 2016

En kur mot tåkeprat

Fem år på universitetet lærer deg mye nyttig, men også dette: Å skrive uforståelig.

Vi lider av sjargongfeber, som i andre rekke smitter over på studenter. Gjennom et studie­løp får de lite eller ingen trening i å skrive godt, skriver artikkelforfatterne. Foto: Christian Belgaux

De siste årene har nye dørskilt dukket opp i korridorene på norske universiteter og høyskoler. Ved siden av kjente titler som «professor» og «kontorsjef» finner vi nå «kommunikasjonsrådgiver». De er del av den store formidlingsbølgen som skyller over landet. Mediene hungrer etter vitenstoff. Rektor blogger, professor skal på Twitter og forlagene gir ut bøker om hvordan akademikere kan bli klikkvinnere. Vi som er opptatt av formidling, har aldri hatt flere venner og færre motstandere. Nettopp derfor har vi et problem.

 

Forskningsformidling er blitt som jordbær og sommersol: Det er lett å være tilhenger, uten å gi noen begrunnelse. Når en forsker får en tekst på trykk, blir den lagt ut på universitetets Facebook-sider, og alle smiler tilfreds, fra redaktøren til rektoren til skribenten selv. Enda en på trykk. Formidling er blitt et mål i seg selv – noe alle kan være enige om at er bra, uten å tenke over hvorfor. Men måten vi driver forskningsformidling på er i virkeligheten dypt problematisk.

Annonse

Mer fra Ideer

«Innenfor helsefeltet er det anslått at 85 prosent av all forskning som gjennomføres er bortkastet og burde vært unngått.»
«EU og kommunesamanslåingar er for ein stor del eliten sitt prosjekt.»