De siste årene har nye dørskilt dukket opp i korridorene på norske universiteter og høyskoler. Ved siden av kjente titler som «professor» og «kontorsjef» finner vi nå «kommunikasjonsrådgiver». De er del av den store formidlingsbølgen som skyller over landet. Mediene hungrer etter vitenstoff. Rektor blogger, professor skal på Twitter og forlagene gir ut bøker om hvordan akademikere kan bli klikkvinnere. Vi som er opptatt av formidling, har aldri hatt flere venner og færre motstandere. Nettopp derfor har vi et problem.
Forskningsformidling er blitt som jordbær og sommersol: Det er lett å være tilhenger, uten å gi noen begrunnelse. Når en forsker får en tekst på trykk, blir den lagt ut på universitetets Facebook-sider, og alle smiler tilfreds, fra redaktøren til rektoren til skribenten selv. Enda en på trykk. Formidling er blitt et mål i seg selv – noe alle kan være enige om at er bra, uten å tenke over hvorfor. Men måten vi driver forskningsformidling på er i virkeligheten dypt problematisk.
