00:01 - 23. september 2016

Den radikale medmenneskeligheten

Hva er et menneskeliv? Hva er det, som for vår menneskehet er umistelig? Og i hvor stor grad kan vi overskride naturen og våre biologiske betingelser uten at vi, nesten umerkelig, går for langt?

I sitt svar til Eivor Andersen Oftestad («Hva slags barn skal vi lage?») viser Ole Martin Moen sin forakt for teologer generelt og for teologiens svar spesielt. Jeg kan være enig med Moen på ett punkt: Andersen Oftestad skyter seg selv i foten når hun betviler at man uten religion kan argumentere mot eutanasi og (ekstrem)sortering av arveanlegg. Det er selvsagt mulig å argumentere allment mot en slik utvikling – basert på en sekulær humanisme.

Moen støtter «en videreføring av det moderne prosjektet». Sentrale premisser i det moderne prosjektet er konstruksjonen av følgende motsetningspar: natur/kultur, følelser/rasjonalitet og kropp/intellekt. Nedvurdering av kropp og natur når sitt høydepunkt i Moens «moderne» ideal om en arvehygiene som favoriserer intellektuelle evner.

Den moderne drømmen om Paradis – basert på sin forakt for naturen – har gitt oss som menneskehet vesentlige fremskritt. Men den har også forårsaket vår tids klimakrise. Når vi overskrider våre naturlige betingelser aner vi sjelden konsekvensene. Det kan man holde fast ved selv om man forkaster naturretten. Ingenting er lettere enn å polemisere mot teologers magefølelse. Følelser er ikke rasjonelle. Men vi hadde kanskje vært et annet sted i dag om vi hadde lyttet til magefølelsen til urbefolkningene da regnskogene deres ble jevnet med jorden. Dessverre har det moderne, fremadskridende mennesket kun forakt til overs for både følerier og natur.

Sykdom, avvik og normalitet er fleksible og sosialt konstruerte kategorier som er under stadig utvikling. Det er for eksempel ikke lenge siden homofili ble kategorisert som et avvik.

I sin kritikk av Andersen Oftestad faller Moen for fristelsen til å konstruere en stråmann: Han tilbakeviser Andersen Oftestads argumenter som om det er en form for biologisk fatalisme hun tar til orde for. Men veien er lang fra en slik fatalisme til Moens drøm om et dennesidig, arvehygienisk paradis. Veien er også lang fra dagens mer moderate abortlovgivining og praksis, til Moens framtidsvisjon. 30 prosent av befolkningen har i løpet av livet en psykisk lidelse. Å mene at disse menneskene ikke burde ha blitt sortert bort på fosterstadiet, er ikke ensbetydende med biologisk fatalisme.

Moen forsøker i tillegg å konstruere en slags analogi hvor skolegang og vaksinasjoner likestilles med en verden der det ikke lenger fødes barn med anlegg for depresjon. En slik sammenligning er nyttig, i den forstand at den evner å flytte fokus vekk fra det som egentlig står på spill. Men som skolert etiker bør man vite bedre. Ser Moen virkelig ingen relevante forskjeller mellom vaksinasjon og arvehygiene? Moens selvgratulerende holdning til alt fra helsestasjoner til de castbergske barnelover er også overraskende. Disse er en del av et humanistisk prosjekt, og representerer helt andre verdier enn det Moen står for.

Den største svakheten ved Moens syn og argumentasjon er imidlertid alt det vi vet om hvor skiftende og mangelfull kunnskap er. Den samme forgjengeligheten gjelder vår tids kunnskap om det som kategoriseres som avvik. Sykdom, avvik og normalitet er fleksible og sosialt konstruerte kategorier som er under stadig utvikling. Det er for eksempel ikke lenge siden homofili ble kategorisert som et avvik. Jeg er glad for at vi den gang ikke hadde teknologi og politisk klima for den sorteringen Moen tar til orde for.

For øvrig, så deler jeg noe av Moens skepsis til religion. Men om man ser på religionens svar som uttrykk for århundrelang menneskelig livstolkning, så kan det være verdt å revurdere noen av de innsiktene som religionene forvalter. Moen nevner inkarnasjonens «bioradikalisme». Men den radikalitet som det primært er verdt å ta med seg, er fortellingen om en gud som ble født som en fattig snekkersønn, og på den måten utfordret menneskets evige tendens til å dyrke styrke, rikdom og makt. En gud som utfordret vår forakt for det som i menneskers øyne er svakt og verdiløst. Den radikale medmenneskeligheten har vært med på å gi oss det humane samfunnet vi har i dag.

Om Moens ideer hadde blitt virkeliggjort på et tidligere tidspunkt, så ville jeg – og mange med meg – vært frarøvet mennesker som vi ikke kan leve uten. Eller, vi kan kanskje leve uten dem – dette som føles så riv, ruskende galt er vel bare en magefølelse.

Gunhild Maria Hugdal er stipendiat i feministisk, empirisk etikk ved Det teologiske Menighetsfakultet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse