00:01 - 23. september 2016

Blindspor

Regiss¯r Sara Johnsen i midten. Filminnspilliing av Sara Johnsen sin nye filmkomedie "Rose Marie og Gartnerens hemmelighet" Med svenske Tuva Novotny og Laila Goody. PÂ Grand Hotell i H¯nefoss. FOTO: FRODE HANSEN/VG

Sara Johnsen er respektert, anerkjent og én av kun fire norske filmskapere som har fått tildelt NFIs pakkefinansiering. Hennes spillefilmer er preget av store tematiske spenn, komplekse toneskifter, og hopp i tid. Slik utforsker hun, og forsøker å sprenge grensene for, melodramaet. Etter min mening lykkes hun bare tidvis med dette.

Litteraturkritiker Kaja Schjerven Mollerin har sett seg lei på at jeg fortsetter å anmelde Johnsens filmer til tross for at jeg – etter skribentens mening – allerede har bestemt meg for at jeg ikke liker dem. Hennes kritikk av meg er todelt. Mollerin antyder at det finnes en uskrevet regel om at kritikere som har slaktet en kunstner tidligere, ikke skal anmelde vedkommende igjen. Denne regelen er for meg ukjent, meningsløs og ville dessuten gjort det omtrent umulig å fortsette å anmelde norske filmer.

Her vil jeg protestere på den lette humorens vegne.

Mollerin trekker frem elementer i min anmeldelse av Rosemari som bevis på en forutinntatt og blind lesning. Jeg skrev at tittelpersonen er «et produkt av god gammeldags ubetenksomhet, ikke av en fertilitetsklinikk: hun er unnfanget blant dophuer i København og nedkommet på et toalett på Grand hotell, Hønefoss.» Mitt poeng var aldri å påstå at biologi kun er interessant som en relativ størrelse – slik Mollerin vil ha det til. Min innsigelse var: Er et hittebarn et godt utgangspunkt for å tematisere biologisk opphav og sosial bakgrunn på en frisk måte i dag? Filmen overbeviser meg ikke om det.

Jeg gjør også et nummer ut av det lave presisjonsnivået i fremstillingen av arbeidsplassen til tv-journalisten Unn Tove. Mollerin hevder Johnsens beskrivelser «ikke er ment som annet enn lett humor». Her vil jeg protestere på den lette humorens vegne. Det er nettopp når «lett humor» kobles med troverdighet i skildringene av våre omgivelser at den blir spesielt effektiv. Når arbeidsplassen – slik den fremstår i Rosemari – ikke er ment å være annet enn et «slap stick-element», er det langt vanskeligere å få øye på dilemmaene knyttet til nyhetsmedienes representasjon av folks privatliv, det Mollerin presist kaller «viktigheten av å eie sin egen historie».

Så oppgitt er Mollerin over min blindhet i møte med Rosemari at ikke engang skrytet er adekvat. Jeg trekker frem en scene der Unn Tove ser videre på en kunstpornofilm i en «blanding av rødme, opphisselse og kikkerfascinasjon». Mollerin hevder jeg går glipp av det viktigste poenget: at hun blir igjen i kinosalen for å få avslørt ansiktet til Rosemaris mor. Men dette er det selvsagte elementet i scenen. Mitt poeng var at sekvensen inneholdt en spenning som ikke bare dreide seg om avsløringen av morens identitet. Det var et sted der Johnsens toneblanding virkelig fungerte. Der humor og melodrama gikk opp i en høyere enhet. Den ga pekepinn om hvordan filmen kunne vært.

Ulrik Eriksen er filmkritiker i Morgenbladet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»