Morgenbladet setter lys på et viktig tema når idéhistoriker Trond Berg Eriksen svarer på spørsmålet om det er selvopptatt å ha tanker om hvor og hvordan man vil begraves.
Dersom jeg ble bedt om å svare på spørsmålet, ville mitt umiddelbare og lettbente svar sprike. Fra «ja, det kan det være» til «nei, det behøver det på ingen måte å være». Svaret avhenger av holdningene og motivene bak spørsmålet.
Under vårt seminar «En god avskjed – om verdighet ved død og gravferd» på Litteraturhuset Oslo i mars i fjor, kom gestaltterapeut og sosiolog Marit Slagsvold med følgende innsiktsfulle perspektiv: Begravelsesseremonien kan ses på som avslutningen av relasjonen mellom den døde og den pårørende. Med det perspektivet vil seremonien fort bli et speilbilde av relasjonen man hadde i levende live.
Relasjoner kan være sunne eller usunne, konstruktive eller destruktive, balanserte eller ubalanserte, fulle av tillit eller mistillit. Sunne, balanserte og tillitsfulle relasjoner bygger gjerne på en grunnholdning av gjensidig respekt og det gamle rådet om å elske andre som seg selv.
Det kan være selvopptatt og egoistisk å legge stramme føringer for innholdet i sin egen begravelse.
Pårørende som har kommet til oss med den avdødes ønsker for seremonien, har sagt – med en resignert undertone: «Så fikk han det siste ordet denne gangen også!». I slike situasjoner kan det være verdt å minne om at slike ønsker ikke er juridisk bindende, selv om vi kan føle oss forpliktet til å etterkomme dem. Andre, som har kommet til oss med tilsvarende ønsker, har sagt: «Det er så godt å vite hvordan hun ønsket begravelsen sin. Da blir den i hennes ånd.» Det har vært til god hjelp i deres sorgprosess. Andre igjen, som ikke har visst noe om den dødes ønsker, har sagt at det hadde vært så godt å vite om hun ønsket begravelse eller kremasjon.
Slik jeg ser det kan det være selvopptatt og egoistisk å legge stramme føringer for innholdet i sin egen begravelse. Samtidig kan det være like selvopptatt og egoistisk å ikke komme med noen ønsker og føringer dersom dette har sin rot i en de-får-klare-seg-selv-holdning. På den annen side kan det også være selvopptatt og respektløst av de pårørende å trosse den dødes ønske om å få sunget den ene sangen han var så glad i.
Det å si – eller skrive – noe om sine ønsker for sin egen begravelse, kan i mange tilfeller være til god hjelp for de etterlatte. De etterlatte er som oftest i en situasjon der de må ta mange beslutninger på kort tid, og konsekvensene av disse beslutningene er noe man siden må leve med. For mange – om relasjonene er konfliktfylte eller ikke – vil det da være godt å ha noen ønsker fra avdøde å lene seg på.
Når vi som byrå oppmuntrer mennesker til å mene noe om sin egen begravelse, er det bevisstgjøringen og dialogen som er hovedpoenget.
I vårt samfunn legger vi avgjørende vekt på hvert enkelt menneskes unike verdi, og individualismen står sterkt. Men, individualismen kan også være egoismens velmenende og veloppdratte lillebror. Individualismen og egoismen kan ved første øyekast ha stor søskenlikhet. Forskjellen er allikevel stor: Hvis jeg fremsier mine krav og ønsker, og forventer at de skal tas hensyn til – uavhengig av hva mine nærmeste måtte tenke og mene, da har jeg sannsynligvis mistet helheten av syne, og har blitt rammet av en navlebeskuende egenkjærlighet.
En begravelse er alltid personlig, av den enkle grunn at det er én person som begraves. Spørsmålet vi imidlertid må ta stilling til, er hvem eller hva som skal få sette sitt preg på seremonien. Som gravferdskonsulenter har vi de siste årene blitt langt mindre villige til å svare på de pårørendes spørsmål om hva som er vanlig. Dette handler ikke om vrang vilje, men tvert imot om ønsket om å la de pårørende – og så langt ønsker er ytret – den avdøde, få sette sitt personlige preg på seremonien, nettopp for å understreke individets verdi som en del av helheten.
Om det da er selvopptatt av meg å mene noe om hele eller deler av innholdet i seremonien som skal holdes når jeg er død, handler nok mer om hvordan ønskene er fremsatt, enn om innholdet i dem.
Jan Willy Løken er administrerende direktør i Jølstad begravelsesbyrå.