Annonse

Annonse

00:00 - 12. august 2016

Verdens verste superhelt

Hva jeg vil savne mest med min spalte i Morgenbladet, er de påfølgende ping-pongene med de som eier tastatur og vet å bruke det. Det er noe betryggende i hvorledes mitt «ping» møtes med et «pong» fra den andre siden. Til Thomas Hylland Eriksens påstand om at han ikke ytrer sin egen mening, men bare sier hva «vanvittig mange» mener om Frps velgere, når han kaller dem for «white thrash», har jeg egentlig ikke så mye å si. Jeg er ingen ekspert på anti-rasismens metodologi, men instinktivt vil jeg anta at rasisme ikke blir akseptabelt bare den rettes mot hvite. Hvis jeg tar feil, beklager jeg naturligvis.

I samme nummer blir jeg anklaget om «tusk» fra Morgenbladets stab. Litt forklaring er her påkrevd. Der arbeider i avisen en ung mann, som har utviklet en slags «man crush» på undertegnede. Å bli stalket i sosiale medier er naturligvis flatterende. Sa jeg flatterende? Jeg mente irriterende. Denne gangen har han kommet på å anklage meg for «tusk» fordi Colombia ble feilstavet i en DN-spalte. Det er naturligvis pinlig og kommer av at jeg har tilbrakt mer tid på Columbia enn i Colombia. Men journalisten tar feil når han hevder at poenget jeg gjorde ikke holder vann. «Colombia + fred» får flere treff i nyhetsarkivet for 2015, enn i år da freden inntraff (Atekst: 148 mot 120, i skrivende stund). Avsløringen er altså ingen big deal, mer i retning av et nice try.

Den kvasseste kritikken mot min spalte «Hvite niggere», kommer denne gangen fra liberalerne i Minerva.

Den kvasseste kritikken mot min spalte «Hvite niggere», kommer denne gangen fra liberalerne i Minerva. Andreas Økland kaller meg «Postfakta-Toje», som må være verdens verste superhelt-navn. Jeg ville håpet på «Freds-Asle», men er usikker på hvordan det ville fungere i Sverige. Økland tar meg i skole for å ha påpekt at begge sider i den britiske EU-debatten feilinformerte og overdrev. Økland argumenterer for at den britiske økonomien faktisk har kollapset etter brexit. Det stemmer dårlig med at verdiene på Londonbørsen nå er høyere enn hva den var forut for valget.

Påstanden om at valgdeltagelsen blant velgere i gruppen 18-24 var mye, mye høyere enn de 36 prosent som jeg viste til er derimot betimelig. Jeg må her erkjenne at jeg ukritisk brukte Skydatas estimat, referert til The Telegraph, The Guardian og i BBC. Økland viser til forskning av Michael Bruter og Sarah Harrison, begge ved LSE. Forskerne har kommet frem til at unges valgdeltagelse var på hele 64 prosent – nær det dobbelte av Skydatas tall.

Jeg vil allikevel advare mot å ta 64 prosent for fakta. Ikke fordi Bruter er EU-føderalist, eller fordi han i sin forskning definerer Frp som et «høyreekstremt» parti, men fordi dette er et uvanlig høyt tall for valgdeltagelse for denne aldergruppen. Uvanlige funn krever god dokumentasjon. Tallmaterialet – noe over 2000 spurte – synes snevert, og potensielle feilkilder er tallrike.

Jeg blir enda mer usikker når de hevder at hele 47 prosent av alle velgere mellom 18 og 24 enten gråt eller kjempet med gråten da de hørte valgresultatet. Hvis vi trekker fra de som ikke stemte og de som stemte brexit, vil det si at nesten alle som stemte for EU tilbrakte 24. juni med røde øyne og rennende nese. Det høres høyt ut i et land der selvkontroll er en dyd. Om bare det fantes en superhelt som kunne ettergå fakta etter at de var presentert …

Annonse