Debatt

Tragisk for Butenschøn – og for oss

Takk for Morgenbladets store artikkel om «the rise and fall» av en ruvende journalist, Daniel Butenschøn 5. august. Han sier om sin arbeidsmetode at han samlet research i et «masterdokument» og «Jeg var nødt til å jobbe slik. Jeg måtte forstå ting selv. For å skrive godt måtte jeg bruke den arbeidsmetoden.» Dette er for meg det sentrale sitat i Simen Sætres fine artikkel om journalistikkens arbeidsvilkår, metoder, dilemmaer og utfordringer, ordene «måtte forstå» og «skrive godt».

Og Butenschøn skrev godt. Virkelig godt. Men i den endelige redigering begikk han dessverre en besynderlig serie feilskjær som ikke bør tillates å overskygge alt det andre Butenschøn produserte. Som leser festet jeg meg ved hans evne til å gjennomlyse offentlige myndigheter og svikt i organisering, rutiner og ansvarsdeling, om Quick-saken i Sverige, den norske etterforskningen av blant annet Therese-saken, og om justismordmekanismer i Norge, om Lærdalsbrannen hvor han fikk tydeliggjort verdien av lokal kunnskap og beredskap, om New Public Management i offentlig sektor, om vridningene som systemet for offentlige anskaffelser har ført til, og om mekanismene bak den dårlige boligkvaliteten i norske byer.

Er det virkelig nødvendig å slette alle Butenschøns artikler fra arkivet, vår kollektive hukommelse?

Ved min henvendelse til DN for å få sjekket hukommelsen om artiklene og skrive om dem svarer DN-redaktør Gry Egenes kort at alle artiklene til Butenschøn er strøket og må fås fra Nasjonalbiblioteket. Det er synd. Greit nok at DN var tvunget til å legge seg flat da saken kom opp, men er det virkelig nødvendig å slette alle Butenschøns artikler fra arkivet, vår kollektive hukommelse? Artiklene er av både historisk og aktuell interesse, de har ført til politiske endringer, flere av dem er pensumstoff ved ulike læresteder. Er det plutselig ingenting å lære i dem?

Alle som skaper – journalistikk, bøker, kunst – inspireres og lærer av andre, og bruker tilfanget skapende for sine egne, nye og selvstendige verk. Ikke alle journalister kan, som Butenschøn, si at de gjør hva de kan for å unngå ubalanse, utelatelser og fordreininger, og at ingen blir skadelidende.

P.S. Norge er et lite land. Jeg har hatt noe profesjonell kontakt med Butenschøn etter at han viste interesse for drapsdommen mot Fredrik Fasting Torgersen, men kjenner ham ikke personlig. Det er sterkt å beklage at han ikke fikk skrevet Torgersen-artikkelen.

Fredrik S. Heffermehl er jurist og forfatter.

Mer fra Debatt