00:00 - 26. august 2016

Hvem vi ønsker i domstolene

I en kommentar i Morgenbladet 12. august foreslår Sigve Indregard en endring i dagens regler om hvordan man blir meddommer. Fra dagens ordning, der man velges av kommunestyret, til en utplukksordning der «alle voksne innbyggere i utgangspunktet [er] utvalget».

I dagens ordning i Norge er det å være meddommer ett av få verv som kalles et ombud, en funksjon man har plikt til å ha så lenge man er valgt. Det sier seg selv at domstolene og aktørene i rettsvesenet er tjent med personer som faktisk er villige og motiverte til å påta seg oppgaven. Indregard insinuerer at dette kan være et problem hos meddommere, fordi oppgaven tiltrekker seg «bygdas beste menn», som kanskje har mer til felles med sorenskriveren enn med vitner og tiltalte.

I USA følger man en slik praksis Indregard foreslår. Der brukes førerkortregisteret, eiendomsregisteret, stemmerettsmanntallet og andre offentlige databaser for å innkalle tilfeldige borgere til «jury duty». Dette har ledet til en overflod av nettsider om hvordan man skal slippe unna denne plikten, og på folkemunne kan det bli nevnt (under fire øyne) at jurytjeneste er for dem som var for dumme til å slippe unna.

Det handler ikke bare om hva som er mest i tråd med et gammelgresk ideal, men om vi får riktigere avgjørelser ut av endringen.

De føderale domstolene og de fleste delstater har i tillegg vidtgående unntak for dem med svak økonomi, for studenter og for personer med dårlig språkforståelse. Dette er personer som formodentlig også i Norge i stor grad vil søke seg fritatt.

Hvem står vi igjen med? Akkurat de samme som i dag, pluss muligens noen flere arbeidstakere og frilansere fra privat sektor, som ikke har lyst, men som ikke klarte å slippe unna. Det handler ikke bare om hva som er mest i tråd med et gammelgresk ideal, men om vi faktisk får bedre og riktigere avgjørelser ut av endringen. Lagretten og meddommerne skal representere andre bakgrunner enn fagdommerne (som har bakgrunn fra universitetene, og deretter ofte primært fra offentlig sektor).

Én mulighet er å gjøre det med tvang. En annen mulighet er, som med vervene knyttet til Utlendingsnemnda, å gjøre det med gulrot. En tredje mulighet er å flytte dette ut av kommunestyret, i og med at rettssikkerhet og straffeprosess ikke akkurat er naturlig kommunepolitikk.

For øvrig straffes bruk og besittelse av narkotika med fengsel inntil seks måneder. Bøteleggelse for narkotika utelukker dermed ikke noen fra å være meddommer. Fartsbøter har kun en strafferamme på inntil ett års fengsel, og utelukker heller ingen. Det burde dekke de fleste besteborgerlige og småkriminelle.

Christer Alexander Jenson er rettshjelper.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»