Ole Jacob Madsen skriver godt og treffende om helsestasjonismen i Morgenbladet fredag 29. juli. Økende grad av overdiagnostisering og -behandling er et generelt utviklingstrekk i medisinen, og berører også et sentralt spørsmål i diskusjonen om helseprioriteringer: Hvor stor (eller liten) nytte kan vi akseptere for at et tiltak kan forsvares? Og er det bedre måter å bruke ressursene på?
Store sosiale ulikheter i helse eksister også i Norge, og det er en allmenn politisk og faglig aksept for å redusere disse. Gjennom sitt første leveår kalles alle barn inn til ti kontroller, noe som er foreslått videreført i utkastet til nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, som var ute til høring i vår.
Gitt det faktum at de aller fleste barna som kontrolleres er friske, er det fristende å tenke at effekten av helsekontrollene kunne vært større dersom mer av ressursene hadde vært brukt på risikogrupper.
Det kan virke som om argumenter om alder og føre-var-prinsippet brukes for å opprettholde totalundersøkelsen av barn. Helsestasjonsvirksomheten må måles etter de samme prioriteringskriteriene som resten av helsevesenet: nytte, ressursbruk og alvorlighet.
For øvrig har jeg to barn selv, som begge var statistisk unormalt sene til å lære seg å gå. Jeg kjenner igjen Madsens følelser av press og ubehag i møtet med helsestasjonens vekstkurver, persentiler og henvisningsløp.
Eirik Joakim Tranvåg er lege og forsker.