Annonse
13:17 - 23. august 2016

Gi oss heller etikk, takk!

Hvorfor skal vi lese hva gamle menn mener om noe de ikke kan noe om?

Annonse

Jeg kom forrige uke til skade å lese Morgenbladets «Etikeren svarer»-spalte. Denne gangen handlet det om et barn med sterk allergi mot fisk skulle kunne begrunne fiskeforbud i barnehagen for alle barn, ansatte og besøkende.

Selv om jeg ikke har alvorlige matallergier, har jeg ganske inngående erfaring med dette. Etter å ha lest litt fra «Etikeren» er jeg rimelig sikker på at han ikke kan si det samme.

«Etikeren» starter greit nok, ved å påpeke at dette er et spørsmål om «forholdet mellom individuelle og kollektive behov». Deretter går det nedover.

Anekdotisk nevner etikeren: «Personlig synes jeg det er urimelig at et helt fly skal forby peanøtter fordi én passasjer har en særlig aggressiv allergi.»

Denne «etikeren» har altså med sin massive, modne superhjerne kommet til at:

Behovet for å spise peanøtter noen få timer på en reise til X, trumfer den allergiske passasjerens behov for å kunne reise til X og ankomme i live uten sykehusopphold ved ankomst.

Jeg ser tre mulige svar på hvordan «Etikeren» kan havne her:

  1. Han tror alle har et sykelig avhengighetsforhold til peanøtter;
  2. Han ser på allergikere som mindre viktige undermennesker;
  3. Han aner ikke hva han prater om.

Etter å ha lest den gamle teksten hans «Hvor stort hensyn skal man ta til nøtteallergi?», konkluderer jeg oppløftende nok med at svaret er #3 - Han aner ikke hva han prater om.

Det mest påfallende med disse tekstene er at de heller ikke har noen skikkelige vurderinger av etikk som sådan.

For det første synes han ikke å huske hva han selv skrev, for han konkluderer ganske vinglete her med at det er korrekt å la være å spise nøtter når det er noen med alvorlig nøtteallergi om bord. Enhver annen konklusjon ville vel strengt tatt tyde på psykopati, så det er jo enda godt.

Han begrunner imidlertid denne konklusjonen med at:

«12 timer på fly med hevelser, hoste, utslett, snørr og tårer misunner vi ikke noen.»

Han synes dermed ikke å forstå at de reelle konsekvensene her kan være:

«12 timer på fly med hevelser, hoste, utslett, innsnevrede luftveier, panikk, anafylaktisk sjokk, adrenalinsprøyte, sykehus og begravelse».

Den komplette uvitenheten fremkommer også klart i teksten om det allergiske barnehagebarnet. For eksempel i sitatet:

«I dag synes det å være et problem at interessegruppers aggressive markedsføring av bestemte lidelser med vind i seilene bærer med seg en risiko for å latterliggjøre selve diagnosen.»

  1. Interessegrupper, for eksempel Cøliakiforeningen, er etter mine erfaring svært sobre i sitt arbeid;
  2. Interessegrupper «markedsfører» ikke lidelser. Sykdom er ikke noe folk shopper etter eller higer etter, de er reelle inngripende problemer de må stri med;
  3. «Latterliggjøring» av reelle diagnoser kommer, slik jeg erfarer det, oftest fra uvitende, gamle, surmagede gubber som synser i vei om ting de ikke kan noe om.

Det mest påfallende med disse tekstene er at de heller ikke har noen skikkelige vurderinger av etikk som sådan.

Tittelen «Etikeren svarer» synes ikke å signalisere at den skrives av noen som kan lære oss noe nyttig om etikk, men snarere at den skrives av noen som har hybris og tilstrekkelig svakt gangsyn til å kalle seg «Etikeren».

Det henvises enkelt til at dette er spørsmål om forholdet mellom individuelle og kollektive behov. Deretter følger ingen reelle grundige vurderinger, kun synsing fra en gammel mann som tilsynelatende synes andres allergier er litt irriterende.

Spørsmålet åpnet for en skikkelig vurdering av barnet og foreldrenes behov for barnehage, mot vanskene med å tilrettelegge. Man kunne for eksempel vurdere om dette kan løses ved å gjøre enkelte rimelige tiltak og la familien vurdere om den gjenværende risikoen er verdt det. Kort fortalt, tenke gjennom dilemmaet og gjøre skikkelige vurderinger.

I spalten får vi heller servert basal etikk-teori vi allerede kan og en solid dose synsing om noe vedkommende ikke kan noe om.

Jeg sitter igjen med det samme spørsmålet som jeg startet med: Hvorfor skal vi lese hva gamle menn mener om noe de ikke kan noe om?

 

Andreas Sætre Hanssen, en middels etisk mann som kan litt om allergi.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»